Nemi 9: Du kommer ikke til å angre & Zelda del 3: Zelda vs. Patriarkatet

Gothprinsessen og Instagram-monsteret

tegneserie/avisstriper
«Nemi 9: Du kommer ikke til å angre»
Lise Myhre
Egmont Comics Nordic
160 sider

tegneserie/avisstriper
«Zelda del 3: Zelda vs. Patriarkatet»
Lina Neidestam
Kartago
134 sider

Nemi og Zelda har mye til felles, men det er enda mer som skiller dem

Det er lett å bli forvirret. Nemi og Zelda handler begge om mørkhårede, skandinaviske unge jenter med feministisk grunnsyn og røtter i motkulturen. Begge seriene handler om å være ung og annerledes, og mye av humoren kommer fra hvordan den aparte hovedpersonen forholder seg til normaliteten. De er begge stripeserier, og begge går i Dagbladet. Begge er store suksesser. Men der stopper også likhetene.

Noen tegneserier er fullstendig tidløse, men Nemi og Zelda er ikke blant dem. Nemi ble skapt av Lise Myhre på midten av 1990-tallet, og vil nok aldri slippe unna å være en tidskapsel for en helt spesiell tid i Oslo da folk gikk på Elm Street, brukte flosshatt og hvit sminke uten å kalle det cosplay, og førte sine alternative livsstiler med inderlig oppriktighet. Den niende Nemi-boken henter striper og historier fra 2006, men hovedpersonen er fremdeles en slacker: Nemi Montoya er arbeidsledig men har alltid penger, og tilbringer livet i sofaen eller på bar. Det er som en episode av «Friends» bare med blekere hud, dårligere vær og Black Sabbath i stedet for The Rembrandts.

Zelda ble på sin side skapt av svenske Lina Neidestam på slutten av 2000-tallet, og har dermed ikke rukket å bli gammel nok til å føles datert. Zelda Steyner er en harsellas med generasjon Y – i denne tredje samlingen møter vi henne som mislykket kunststudine og med en selvutslettende, ubetalt magesårjobb i kjendisblogg. Hun lever i en boble hvor ingenting er flauere enn å «like» sitt eget bilde på Instagram. Hun er stolt av sine feministiske prinsipper, men slipper alle paroler i møte med en manns markerte krageben. Neidestam objektifiserer menn med samme ironiske distanse som landsmannen Charlie Christensen gjorde det i Arne And for tretti år siden. Et tristere eksempel på at tiden flyr skal du lete lenge etter.

Jeg har faktisk hørt Nemi bli avfeid fordi målgruppen er tenåringsjenter, som om det på en måte er en ugyldig lesergruppe. Tvert imot treffer serien rett i hjertet av ungdommelig angst og usikkerhet, og viser dem et ideal som er sterkt og bestemt, som som heldigvis også kan være fjollete. Når serien aldri blir mer enn god nok, er det fordi Lise Myhre har alt for mye respekt for hovedpersonen sin. Nemi får alltid det siste ordet, og har alltid rett når det gjelder. I denne boken er hun fortsatt singel, men når hun senere får kjæreste er det påfallende at han er en perfekt mann, tilforlatelig lik superhelten Nemi leser om i tegneserien «Metalman».

Lina Neidestam har ingen slike illusjoner om sin hovedperson. Zelda er også en sterk og bestemt kvinne, men hun blir i tillegg utstyrt med så mange dårlige sider at hun er ekstremt relaterbar. Har du en lyte, finner du den trolig igjen et sted bak Zelda Steyners hårete legger eller blodskutte øyne. Når Zelda først får seg kjæreste, er det den nedlatende, omvendt klassereisende luksusbohemen Cesar – en mann som utfyller alle hennes negative egenskaper. Neidestam tør å gi de beste replikkene til Zeldas meningsmotstandere. Der Nemi seiler avgårde på en sky av sin egen fortreffelighet, vader Zelda gjennom møkken og gjør seg fortjent til de små seierne som måtte komme.

Tegningene er også en del av helheten. Mens Lise Myhre aldri har utviklet seg spesielt som tegner, er Lina Neidestams strek blitt markant mye bedre siden forrige samling. Den er rundere og mer tiltalende, og den fungerer godt for humoren hennes. Om du er like forstyrret som meg blir du kanskje irritert over at Zelda-boken ikke samler striper kronologisk slik som Nemi-boken gjør, men heller plasserer utvalgte striper i tematiske deler. Er du derimot normal, vil det ikke være noe problem.

Nemi har en dragetatovering på armen, Zelda har feministsymbolet. Tydeligere kan ikke forskjellen illustreres mellom fantasien på den ene siden, og virkelighetens blod, gjørme og dårlige kjellerleiligheter på den andre. Og skal man velge seg en favoritt, velger man gjerne den med flest feil.

Nemi #115

Umulig å ignorere

«Nemi #115»
Lise Myhre m.fl.
Egmont Kids Media
42 sider
Karakter: 5

Omveltninger på vei for Nemi-bladet

Er Nemi Norges beste tegneserieblad? Nja, det kjemper i alle fall med Pondus om topplasseringen, spesielt nå som Lars Lauvik har pensjonert stripeserien (og bladet) Eon. Selv om det har blitt populært å mislike Lise Myhres serie, er det umulig å komme utenom bladet om du interesserer deg for norske tegneserier.

Nummer 115 markerer det siste albumet med Sigbjørn Stabursvik som redaktør. Fra neste nummer tar Eon-redaktør Iselin Røsjø Evensen over. Forhåpentligvis fortsetter hun satsingen på de nye, gode norske tegneseriene som har vært Nemi-bladets store fortrinn (selv om konflikter med henne allerede skal ha sørget for at bergenstegner Kim Holm slutter å levere materiale til bladet).

I #115 finner du spesielt to tegnere som er verdt å merke seg med sin kombinasjon av solid håndverk og overraskende humor: Elise Marie Syvertsen og Ida Eva Neverdahl. I tillegg finner du her to av Nemi-bladets eldste bidragsytere, Ronja og Tomas Drefvelin. Drefvelin utmerket seg med rockeserien Rex Rudi, mens hans nye serie «20mg Drefvelin» blir løftet av en unik strek og mørkt innhold. David Skaufjords leksikalske (og fryktelig tegnede) ensidere om film er også morsomme.

Høydepunktet i bladet er den åtte sider lange historien «Gamle Venner» skrevet av Knut Nærum og tegnet av Karstein Volle. Er det en parabel om aldring eller en mørk sci-fi? Kanskje begge deler, og du kommer til å lese den flere ganger.

Etter en dårlig periode i 2012 er Nemi-bladet igjen på vei til toppen, og tør fortsatt satse på mer enn ren humor. La oss sette vår lit til de mørke kreftene.

Nemi VIII: Princess of Darkness

Forbilde i svart og hvitt

«Nemi VIII: Princess of Darkness»
Lise Myhre
Egmont Serieforlaget
160 sider
Karakter: 3

Nemi slår gjennom for alvor

Det er en utbredt misoppfattelse at Lise Myhre er Nemi, og det er kanskje ikke rart: Om man skulle dikte seg opp et alter ego, hvorfor ikke gjøre henne til alt man drømmer om å være? Nemi er en fantasi hvor man alltid har replikken klar, hvor mobbeofferet tar igjen mot mobberne, og hvor man kan spise og drikke så usunt man bare vil uten å miste pinup-figuren.

Bok nummer åtte i serien samler striper, søndagssider og lengre historier fra 2005 og 2006, perioden da Nemi ble utgitt i bokform både på spansk, tysk, italiensk og engelsk. Nemi er oversatt til tolv språk, og den internasjonale suksessen har ført blant annet ført til at musiker Tori Amos (forøvrig en glupsk tegneserieleser og Neil Gaiman-muse) skriver forordet til denne boken.

Mens den forrige boken var fra en periode i Nemi-serien der hovedpersonens selvrettferdighet kunne sitte nokså løst, er Myhre delvis på vei bort fra dette i «Princess of Darkness». Nemi er en serie som for det meste handler om dialog, uten behov for hverken slapstick eller særlig komisk timing. Dermed står og faller mye av kvaliteten med temaene Myhre tar opp, og på tross av iherdig innsats klarer hun ikke alltid gjøre religionskritikk eller kvinnekamp morsomt. I motsetning til serier som svenske «Zelda» (som for tiden går i Dagbladet) er det et generelt trekk ved Nemi at serien gir henne rett selv når hun tar feil. Der noen har godt av denne bekreftelsen, vil det nok være like mange som får en ryggmargsrefleks og fristes til å rope ut nobody likes a smartass!