Nemi 9: Du kommer ikke til å angre & Zelda del 3: Zelda vs. Patriarkatet

Gothprinsessen og Instagram-monsteret

tegneserie/avisstriper
«Nemi 9: Du kommer ikke til å angre»
Lise Myhre
Egmont Comics Nordic
160 sider

tegneserie/avisstriper
«Zelda del 3: Zelda vs. Patriarkatet»
Lina Neidestam
Kartago
134 sider

Nemi og Zelda har mye til felles, men det er enda mer som skiller dem

Det er lett å bli forvirret. Nemi og Zelda handler begge om mørkhårede, skandinaviske unge jenter med feministisk grunnsyn og røtter i motkulturen. Begge seriene handler om å være ung og annerledes, og mye av humoren kommer fra hvordan den aparte hovedpersonen forholder seg til normaliteten. De er begge stripeserier, og begge går i Dagbladet. Begge er store suksesser. Men der stopper også likhetene.

Noen tegneserier er fullstendig tidløse, men Nemi og Zelda er ikke blant dem. Nemi ble skapt av Lise Myhre på midten av 1990-tallet, og vil nok aldri slippe unna å være en tidskapsel for en helt spesiell tid i Oslo da folk gikk på Elm Street, brukte flosshatt og hvit sminke uten å kalle det cosplay, og førte sine alternative livsstiler med inderlig oppriktighet. Den niende Nemi-boken henter striper og historier fra 2006, men hovedpersonen er fremdeles en slacker: Nemi Montoya er arbeidsledig men har alltid penger, og tilbringer livet i sofaen eller på bar. Det er som en episode av «Friends» bare med blekere hud, dårligere vær og Black Sabbath i stedet for The Rembrandts.

Zelda ble på sin side skapt av svenske Lina Neidestam på slutten av 2000-tallet, og har dermed ikke rukket å bli gammel nok til å føles datert. Zelda Steyner er en harsellas med generasjon Y – i denne tredje samlingen møter vi henne som mislykket kunststudine og med en selvutslettende, ubetalt magesårjobb i kjendisblogg. Hun lever i en boble hvor ingenting er flauere enn å «like» sitt eget bilde på Instagram. Hun er stolt av sine feministiske prinsipper, men slipper alle paroler i møte med en manns markerte krageben. Neidestam objektifiserer menn med samme ironiske distanse som landsmannen Charlie Christensen gjorde det i Arne And for tretti år siden. Et tristere eksempel på at tiden flyr skal du lete lenge etter.

Jeg har faktisk hørt Nemi bli avfeid fordi målgruppen er tenåringsjenter, som om det på en måte er en ugyldig lesergruppe. Tvert imot treffer serien rett i hjertet av ungdommelig angst og usikkerhet, og viser dem et ideal som er sterkt og bestemt, som som heldigvis også kan være fjollete. Når serien aldri blir mer enn god nok, er det fordi Lise Myhre har alt for mye respekt for hovedpersonen sin. Nemi får alltid det siste ordet, og har alltid rett når det gjelder. I denne boken er hun fortsatt singel, men når hun senere får kjæreste er det påfallende at han er en perfekt mann, tilforlatelig lik superhelten Nemi leser om i tegneserien «Metalman».

Lina Neidestam har ingen slike illusjoner om sin hovedperson. Zelda er også en sterk og bestemt kvinne, men hun blir i tillegg utstyrt med så mange dårlige sider at hun er ekstremt relaterbar. Har du en lyte, finner du den trolig igjen et sted bak Zelda Steyners hårete legger eller blodskutte øyne. Når Zelda først får seg kjæreste, er det den nedlatende, omvendt klassereisende luksusbohemen Cesar – en mann som utfyller alle hennes negative egenskaper. Neidestam tør å gi de beste replikkene til Zeldas meningsmotstandere. Der Nemi seiler avgårde på en sky av sin egen fortreffelighet, vader Zelda gjennom møkken og gjør seg fortjent til de små seierne som måtte komme.

Tegningene er også en del av helheten. Mens Lise Myhre aldri har utviklet seg spesielt som tegner, er Lina Neidestams strek blitt markant mye bedre siden forrige samling. Den er rundere og mer tiltalende, og den fungerer godt for humoren hennes. Om du er like forstyrret som meg blir du kanskje irritert over at Zelda-boken ikke samler striper kronologisk slik som Nemi-boken gjør, men heller plasserer utvalgte striper i tematiske deler. Er du derimot normal, vil det ikke være noe problem.

Nemi har en dragetatovering på armen, Zelda har feministsymbolet. Tydeligere kan ikke forskjellen illustreres mellom fantasien på den ene siden, og virkelighetens blod, gjørme og dårlige kjellerleiligheter på den andre. Og skal man velge seg en favoritt, velger man gjerne den med flest feil.