Jim Woodring
Fantagraphics Books
104 sider
Karakter: 5
Den norske serietegneren Jason har sagt at å gjenfortelle handlingen i en Woodring-historie med ord vil være nokså håpløst. La oss likevel gjøre et forsøk.
Amerikanske Jim Woodring er en av de snåleste vekstene blant dagens serieskapere. De ordløse tegneseriene hans er lagt til en verden kalt The Unifactor, og er en blanding av eksistensialistisk drama, body horror og klassisk Mikke Mus fra 1930-tallet. Alt i Woodrings verden har en betydning, men det blir aldri klart for oss hva den er. Å lese tegneseriene hans er som å ta del i et utenomjordslig religiøst rituale – ingen referanser peker mot noe velkjent, og kunnskapen vi tror vi har om verden er bare delvis overførbar til monstrene og instrumentene vi møter her. Det kan høres slitsomt ut, men Woodrings tegnestil er rund og lekker som farlig godteri, og det ligger en funny animals-stil til grunn som gjør at «Fran» er enkel å forholde seg til.
Mikke Mus-referansen kommer inn i form av den stadig tilbakevendende hovedpersonen Frank: En storkjaket dyrefigur med store sko og hvite hansker som kan være både naiv og ekkelt smålig fra et øyeblikk til det neste. I boken «Dei samlar seg, dyra» (2011) møtte Frank sin sjelevenn, og «Fran» fortsetter historien om de to. Du behøver likevel ikke ha lest forgjengeren for å sette pris på den syke sjarmen i denne boken.
«Fran» er en kjærlighetshistorie, men den er også mye mer. Og kanskje noe litt mindre. Kanskje Jason hadde rett. Ord blir fattige i møte med Woodrings mystiske stillhet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar