Forbilde i svart og hvitt
Lise Myhre
Egmont Serieforlaget
160 sider
Karakter: 3
Nemi slår gjennom for alvor
Det er en utbredt misoppfattelse at Lise Myhre er Nemi, og det er kanskje ikke rart: Om man skulle dikte seg opp et alter ego, hvorfor ikke gjøre henne til alt man drømmer om å være? Nemi er en fantasi hvor man alltid har replikken klar, hvor mobbeofferet tar igjen mot mobberne, og hvor man kan spise og drikke så usunt man bare vil uten å miste pinup-figuren.
Bok nummer åtte i serien samler striper, søndagssider og lengre historier fra 2005 og 2006, perioden da Nemi ble utgitt i bokform både på spansk, tysk, italiensk og engelsk. Nemi er oversatt til tolv språk, og den internasjonale suksessen har ført blant annet ført til at musiker Tori Amos (forøvrig en glupsk tegneserieleser og Neil Gaiman-muse) skriver forordet til denne boken.
Mens den forrige boken var fra en periode i Nemi-serien der hovedpersonens selvrettferdighet kunne sitte nokså løst, er Myhre delvis på vei bort fra dette i «Princess of Darkness». Nemi er en serie som for det meste handler om dialog, uten behov for hverken slapstick eller særlig komisk timing. Dermed står og faller mye av kvaliteten med temaene Myhre tar opp, og på tross av iherdig innsats klarer hun ikke alltid gjøre religionskritikk eller kvinnekamp morsomt. I motsetning til serier som svenske «Zelda» (som for tiden går i Dagbladet) er det et generelt trekk ved Nemi at serien gir henne rett selv når hun tar feil. Der noen har godt av denne bekreftelsen, vil det nok være like mange som får en ryggmargsrefleks og fristes til å rope ut nobody likes a smartass!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar