Fra Mummidal-bohemen
Tove Jansson, Lars Jansson
Cappelen Damm
88 sider
Karakter: 4
Farvel med mummifamilien i siste bind med eventyr
Det er lett å glemme i overfloden av filmer, bøker og kaffeservise, men en av de beste og mest opprinnelige opplevelsene av Mummitrollet får du gjennom tegneseriene Tove Jansson tegnet mellom 1954 og 1959. Det var her den finske kunstneren og forfatteren utforsket Mummidalen og ga mummifamilien eimen av kunstneriske bohemer. De nyter livet, setter pris på kruttsterk kaffe og ditto whisky, samtidig som de ikke står over livskriser knyttet til identitet og kjærlighet. Historier fra tegneseriene, som «Mummitrollene og havet» (bind 3), skulle Jansson senere omgjøre til skjønnlitteratur.
Den Tove som vi møter i det femte og siste bindet med tegneserier, er derimot blitt lei av den daglige avisstripen hun leverer til engelske News of the World (og millioner av avislesere verden over). Broren Lars har tatt over manusarbeidet, mens Tove tegner. I starten slet Lars med å finne den rette tonen i historiene, men her i de tre siste episodene av avisserien viser han at han kan være like så fantastisk og innfallsrik som søsteren. Dette bindet viser også mummifamilien på sitt mest sitatvennlige. Når en poet blir kidnappet av små sjømonstre og ført til havs, kaster Mummipappa en blomsterpotte på sjøen etter ham og sier lakonisk «Diktene hans rimte. Det skal han ha».
Lars resirkulerer elementer fra Toves gamle historier, det være seg påtrengende gjester, nautiske eventyr og bifigurer. Ikke alt fungerer, spesielt «Mummi-vinter» føles for basert på Toves gamle formler uten den samme kjærligheten i bunn. Men på tross av dette, og på tross av at Toves strek begynner å gå trett på disse sidene, er det femte og siste bindet i Mummi-serien kjærkommen lesning.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar