Kanon 5

Løs kanon på dekk

«Kanon 5»
Steffen Kverneland og Lars Fiske
No Comprendo Press
112 sider
Karakter: 4

Anekdotisk om Munch, siviltjeneste og Iron Man

Hva kommer etter døden? Mer av det samme, skal det vise seg.
Kanon-serien var i utgangspunktet Steffen Kverneland og Lars Fiskes store biografiprosjekt. De to tegnerne tok for seg henholdsvis maleren Edvard Munch og den tyske dadaisten Kurt Schwitters, og fortalte om livene deres nesten utelukkende ved hjelp av illustrerte sitater fra tekster, brev, bøker og dagbøker. Dette var kilder som hadde nok fyll, paranoia, galskap og geni til å føyse «Kanon» rett inn i norsk tegneseriekanon, ikke minst fordi Kverneland og Fiske – begge blant Norges dyktigste serieskapere – alltid henter ut det beste i hverandre. Dette var tydeligst i dødsmessen Kanon 4, hvor en rammefortelling med Kverneland og Fiske på pub sneier innom alt fra Charlie Mingus og Ozzy Osbourne til Christiania-bohemen og Olaf Gulbrandsson, alt sirlig knyttet sammen med Munch og Schwitters og med døden som tema.

Hvordan følger man opp det geniale? Kverneland og Fiskes strategi er å late som om det var et uhell og bedyre at det ikke skal skje igjen. Kanon 5 åpner med tegnerne som aier og okker seg over at serien som skulle være et lekent laboratorium har blitt for høytidelig. «Ein ting e’ sikkert», sier Steffen Kverneland allerede på side to, «Kanon 5 ska sprika i hytt og pine!» Og slik blir det.
Historiene om Kurt Schwitters er så godt som uttømt, og dermed endrer det femte Kanon-bindet struktur. Den siste halvparten er fremdeles satt av til Munch, mens resten utgjøres av en rekke småhistorier (Kverneland oppdager Black Sabbath; Fiske kopierer tegneserier på 1980-tallet; et uheldig møte med tegneserieguru Chris Ware på Raptusfestivalen). Steffen Kvernelands illustrerte intervju om siviltjenesten sin er ubetalelig, ikke minst fordi han ynder å fremstille seg selv som en mager og infam utgave av Tintins Kaptein Haddock. Sammenhengen og konteksten mellom historiene er stort sett fraværende, men tegnerne slipper unna med det fordi de er så dyktige. Som de har gjort siden kunstnerbiografien «Olaf G.» i 2004, består Kanon av både tegninger, fotografier og tegninger på fotografier, alt utført og utvekslet med den største selvfølgelighet.

Mens Fiske gjennomgående har en strengt geometrisk stil, fortsetter Kverneland å legge for dagen kameleonske talenter. Munch-portrettene hans veksler fra det fotorealistiske til det maleriske til den tungkjakede karikaturen som har blitt seriens ikon – hele tiden tilpasset til det som fortelles. Historien om Munch blir fortalt gjennom anekdoter, og her møter vi både August Strindbergs galskap og det som kanskje mange har ventet på: «Skrik»s tilblivelse.

Kanon 5 bærer mer preg av tilfeldig sammenrask enn tidligere, selv om kvaliteten på enkeltdelene ikke står tilbake for noe. Det sier noe om listen denne duoen har lagt for seg selv at dette er det svakeste bindet i Kanon-serien til nå. Livet etter døden skulle vise seg å være mer mundant enn man kunne forestille seg.