Min venstre fot
Frode Øverli
Egmont Kids Media
176 sider
Karakter: 5
«Rutetid 2»
Frode Øverli
Egmont Kids Media
144 sider
Karakter: 3
Frode Øverli gir ut bok med henholdsvis livsverk og hobbyprosjekt
Et middelaldrende par kommer ut av heisen. Tydelig rystet klager de over heismusikken, mens man bak dem kan se – før heisdørene går igjen – en black metal-duo som kjører fullt show med røykmaskin og sminke. Det er mitt favorittøyeblikk i Rutetid. Er dette noe duoen gjør på eget initativ? Er de booket inn av en velmenende vaktmester? Spiller de minilåter som egner seg for en gjennomsnittlig heistur, eller gjør de sin egen greie uavhengig av passasjerer?
Ett av gjennomgangstemaene i Rutetid – askøyværingen Frode Øverlis serie med enrutesvitser i Gary Larson-tradisjon – er mennesker som får en absurd tilværelse av et ord som blir feilhørt eller misforstått. Det kan høres ut som enkel ordspillhumor, men i Frode Øverlis hender blir det ofte tatt det nødvendige skrittet videre. Han slenger ikke bare ut vitsen, men tar seg tid til å bygge opp situasjoner og personer. Han gjør seg flid, selv med noe han selv har beskrevet som «venstrefotsarbeid».
Likevel er det tydelig at Rutetid er et overskuddsprosjekt. Der andre har en twitterkonto hvor de poster hvert minste innfall, virker Rutetid å fungere som en liknende ventil for Øverli. Her finnes alle vitsene det ikke blir plass til i Pondus, ikke bare ordspillene, men klisjeene også: Her finner du kannibaler rundt misjonærgryten så vel som menn på øde øyer. En gammel tommelfingerregel sier at man kan spøke med alt så lenge det er morsomt, men bunnlinjen er at Øverli ikke alltid har et kritisk blikk på disse velbrukte (og rasismeanklagede) temaene. På sitt verste er han bare enda en vitsetegner som tegner en mann på en øde øy.
Om Rutetid er tegnet med venstre fot, er Pondus på alle måter et høyrehåndsarbeid. Serien er også en så formidabel suksess at enhver introduksjon virker unødvendig: Førsteopplaget til denne boken er på svimlende 75.000.
Siden starten i 1995 har Øverli møysommelig bygd et univers rundt Pondus, i den grad at seriene i denne tolvte boken – hentet fra 2011 – føles drevet frem av sine egne figurer. I tillegg til humoren, som fortsatt føles frisk og tilgjengelig, er en stor del av suksessen til Pondus basert på at Øverli fortsetter å utvikle persongalleriet sitt. Det er ikke noe nytt triks i tegneseriehistorien; i amerikanske Doonesbury har barna til de opprinnelige figurene så godt som tatt over hele stripen. Men Øverli gjør det forsiktig nok til at han slipper å følge kronologien slavisk, og utstudert nok til at man ender opp med å virkelig bry seg om hovedpersonene.
Det er ingen jordskjelv av typen nye jobber eller nye barn i denne boken, men Øverli introduserer en ny karakter i form av sjekkepaven Eddie – en figur som fyller det amorøse tomrommet i Pondus’ pub. Eddie viser også at Øverli har en formidabel motstander i seg selv: Selv om du bare sammenligner ham med de håpløse bussjåførene Hugo og Ivar, virker Eddie stusselig endimensjonal i denne boken.
Mens tegningene i Rutetid-boken er av litt eldre årgang og viser en tilbakeholden strek, blomstrer Øverli virkelig i «Den 12. mann». Etter å ha vært i konstant utvikling siden debuten, har serien Pondus nådd et nivå der tegningene er svært levende, samtidig som at de enkelte bestanddelene – hender, ører, innbo – nærmer seg ren abstraksjon. Øverli har skapt en visuell kortform for nesten alt han tegner, noe som gjør at du kan kjenne igjen en Øverli-hånd hvor som helst – selv om du ikke kjenner den igjen som hånd.
Det er stor kvalitetsforskjell mellom Pondus og Rutetid, men storparten av den ligger i serienes natur. Frode Øverli er en verdensskaper i Pondus, det er klart at et terrarium som Rutetid ikke vil gi samme fryd. Heismusikk eller ei.
(Tidligere publisert i Bergens Tidende)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar