Überhorror

Tøddelrock i tegneserieland

«Überhorror»
Are Edvardsen (red.)
Überpress
94 sider
Karakter: 4

Den fjerde Über-antologien er et ujevnt skrekkvelde 

Med fire utgivelser på litt over ett år har den bergensbaserte Über-antologien vist seg å være et vitalt lite kruttkammer. Med ulike tema i hvert nummer (de foregående titlene har vært ÜberZombie, ÜberMaritimt og ÜberViking), får en rullerende gjeng med serieskapere prøve seg i ulike sjangre. Dette har ført til at Über i dag – noe overraskende – kniver med Jippi Forlags «Forresten» om å være den viktigste norske tegneserieantologien. Grunnen er både at Über gir ukjente tegnere en sjanse, og at de tilstreber tilgjengelighet på bekostning av kunstneriske utskeielser og innadvendthet. Plukker du opp et nummer vil du møte serieskapere som er ute etter å fortelle gode historier – eller dø i forsøket.

Den nye utgaven har temaet skrekk, og følger opp seriens foreløpige toppunkt ÜberViking. De femten ulike historiene viser at man som amatør kan slippe unna med mye mer i humor- enn i skrekksjangeren. Dårlig håndverk og mangelfullt utbygde historier forstyrrer mye mer når leseren vil hengi seg til noe virkelig skremmende.

Det er likevel flere høydepunkter på disse sidene. Kristoffer Lindseth tegner flotte dyreskikkelser og bruker farger svært effektivt i sin «Necrothecam»; Johan Grimstvedt og Kim Holm samarbeider om den fjollete men veltegnede «Skuggen over Meieriet»; Erlend Peder Kvam (kjent fra Dagbladets stripekonkurranse) leverer en firesiders Rygg og Katt-historie; Katarina Aasgaard Strømsvåg har lagd «Naboen» i vakre vannfarger som skiller den klart ut i alt det sorte blekket på disse sidene. Som ren skrekk er det Tor Erik Aasen og Gard Helsets «Fragment» som er den mest vellykkede både i uttrykk og historie.

Über-antologiene er jevnt over gode og kommer ofte. Man kan ikke be om mer.

(Tidligere publisert i Bergens Tidende)