Coltrane

Jeg elsker John Coltrane, men denne jazzbiografien ble litt for skisseaktig for meg:

Spinkelt Coltrane-portrett

«Coltrane»
Paolo Parisi
Jonathan Cape/Random House
122 sider
Karakter: 3

Jazzbiografi med litt mange unoter

Den begynner med et bilde av en gongong, tegneserien om jazz-saksofonisten John Coltranes liv. Det er bare en av mange underforståttheter i denne boken som kommer til å få jazzfans til å nikke anerkjennende (det er en gongong som slår anslaget i Coltranes klassiske album «A Love Supreme»), men som ikke vil gjøre utenforstående noe klokere.

Italienske Paolo Parisi har forsøkt å fange Coltranes spillestil i måten han har komponert tegneserien. Det er en spennende idé, og er løst ved  at de viktige hendelsene i Coltranes liv blir introdusert, forlatt, vendt tilbake til og (iblant) utbrodert. Det er likevel en forvirrende måte å fortelle en biografi på, spesielt om leseren ikke har god kjennskap til hovedpersonene. Storheter som pianist Thelonious Monk, trompetist Miles Davis og produsent Bob Thiele kommer og går uten introduksjoner. Om ikke annet gir dette i det minste geeksene et godt grunnlag for å se etter cameo-opptredener.

«Coltrane» er bygget opp etter firedelersstrukturen til «A Love Supreme», og er innom høydepunktene i Coltranes liv fra barndom til død. Italienske Parisi har en interessant og sparsom strek som i siste instans oppfattes som litt for upolert. Den utradisjonelle strukturen gjør også at han ikke kan lene seg på noen dramatisk utvikling i særlig grad. Tegneserien er kanskje mest for dem som setter pris på jazzhistoriske detaljer: for eksempel når radioprateren Willis Conover introduserer Davis og Coltrane på Newport-festivalen i 1958. Som biografi mangler den derimot det følelsesmessige engasjementet som ikke all verdens fiffige detaljer kan erstatte.