Überzombie

Det er ikke for å være morsom at jeg etterlyser mer hjerne og mer hjerte i denne zombiesamlingen. Vel, ikke bare for å være morsom.

Tynn hjerneføde

«Überzombie»
Are Edvardsen (red.)
Überpress 
72 sider
Karakter: 3

Skrekkhumoristisk samling gjør Ivar Aasen til vandød

Med frykt for å hisse på meg store deler av den vestlige verdens kultur: Hva er det som er så flott med zombier? Det virker å være en utbredt oppfatning at å introdusere en udød hjernespiser kan løfte en hvilken som helst historie. Men som denne nye antologien viser,  er det en svært begrenset «vri» at alle dør til slutt.

Nå skal ikke bidragsyterne i «Überzombie» anklages for ikke å gå nye veier. Tegnerne er stort sett del av den hardtarbeidende underskogen i norske tegneserier, fra Gard Helset («Wyyrd») til Erik Andreas Vik («Arild») og Jorunn Hanto-Haugse («Reveland», «Reform 94»). Er det noen jeg ville betrodd oppgaven å gi zombiesjangeren et saftig skruspark, er det dem. De elleve serieskaperne lykkes likevel bare delvis.

Albumets hovedhistorie lar Ivar Aasen gjenoppstå som zombie, med et ullent mål om å omvende bokmålsfolket. Nynorskfaderen ender opp med å bli nedkjempet av rapgruppen Side Brok, i noe som må være tegneseriehistoriens pussigst timede cameo (når kom den siste gode platen deres? 2006?). Historien, skrevet av seriekollektivet Seriereiret, bærer også litt preg av insidehumor på bekostning av de ulike figurene til tegnerne.

Nær sagt den eneste serien i boken som kan kalles intelligent, er Jorunn Hanto-Haugses «Dielight», som gjør narr av Twilight-serien ved å ta en high-school-romanse og erstatte vampyrer med zombier. Bergenske Kim Holm er også pålitelig, selv om hans «Dös Paginas» tidligere har vært trykket i bladet Nemi.

«Überzombie» gir et godt overblikk over en del av tegneserienorge som dessverre er alt for usynlig. Håndverket er i mange av tilfellene solid, om bare serieskaperne hadde brukt litt mer…vel…hjerne.