Den dokumentariske teikneserien

Fortellinger vi ikke kan snakke om

«Den dokumentariske teikneserien»
Øyvind Vågnes
146 sider
Universitetsforlaget

En ny fagbok viser hvordan tegneserier kan fortelle historier om vanskelige følelser og hendelser.

I 2009 ga tegneseriejournalisten Joe Sacco ut boken Fotnoter i Gaza, hvor han intervjuer mennesker på Gazastripen om to massakrer som fant sted i november 1956. Det var en skjellsettende bok som ikke bare var høydepunktet i Saccos karriere så langt, men som viste hvilke muliheter som ligger i krysningspunktet mellom nyjournalistikkens subjektivitet og tegneseriens fortellermuligheter.
I en sekvens hvor Sacco intervjuer legen Abdullah Horani om da Horani flyktet fra sin egen henrettelse i 1956, viser Sacco i tegningene hvordan legen forteller med hele kroppen hva som skjedde med ham.

Dette er et av hovepoengene i den nye boken til Øyvind Vågnes, nemlig at tegneserier kan vise det som er så vanskelig å få frem i fotografi eller filmopptak: Uhåndterlige subjektive erfaringer og opplevelser, minner, følelser, tanker og sanseinntrykk.
Vågnes er førstelektor på Universitetet i Bergen (det skal nevnes at jeg jobber i Kommunikasjonsavdelingen der), og han har bakgrunn fra feltet visuell kultur. Dette er et tverfaglig felt som fanger opp alt fra billedkunst til fotografier, tegneserier og film, men Vågnes har lenge vært spesielt interessert i tegneserier. Et av de eksplisitte målene til boken er å utfordre bruken av ordet «tegneserieaktig» om noe som mangler dybde.

Vågnes vil fortelle om tegneserienes muligheter ved hjelp av fire nærlesninger. Disse er først og fremst internasjonale: Art Spiegelmans Maus får god plass i introduksjonen, deretter følger Joe Sacco; Alison Bechdels fortelling om farens legning og selvmord i Husfred; Marjane Satrapis Persepolis om den iranske revolusjonen; og Ari Folmans animasjonsfilm Vals med Bashir, hvor en tidligere israelsk soldat forsøker å rekonstruere krigen. Det er så lite faglitteratur om tegneserier på norsk at det i utgangspunktet virker råflott å gi plass til andre medier, men Vågnes argumenterer for at både tegneserier og animerte dokumentarer kan beskrive ting som er vanskelig å nærme seg, samtidig som at de får tilgang til andre situasjoner enn en kameramann vil få.

I boken trekkes det linjer fra 1960- og 1970-tallets uavhengige serieskapere som Robert Crumb og Harvey Pekar og deres nitide utforskning av seg selv, til serieskapere som i tiårene som fulgte brukte de samme teknikkene for å peke utover i verden. Selv om nærlesningene er internasjonale, supplerer Vågnes med eksempler fra norske serieskapere som Lene Ask og Steffen Kverneland. Som fagbok fordrer den naturlig nok en kjennskap til mediet, men den er relativt lettlest utover dette.
Den største svakheten er nok bokens snevre fokus: Vågnes kunne med fordel sett på dokumentariske tegneserier som ikke tar for seg traumer. Det finnes ingen regler for dokumentariske tegneserier, skriver han i introduksjonen; hvert enkelt uttrykk utfordrer leseren til å møte det på sine egne premisser, som varierer fra tegner til tegner, fra bok til bok. En større utforskning av mediets muligheter i dokumentarsjangeren ville vært interessant.