Kommentar om Sproingprisen 2014

Prisutdeling på tørre never

Sproingprisen skal være norske tegneseriers Oscar. Så hvorfor hører vi så lite om den, i et land hvor vi kjøper mye mer Pondus enn vi kjøper Roy Jacobsen? Hvorfor har prisutdelingen i år blitt kastet ut av Oslo Comics Expo, Norges viktigste tegneseriefestival? Og hvor vanskelig kan det egentlig være å gi en pris til gode tegneserier uten at det blir bråk?

Alle kunstformer fortjener minst én stor pris man kan samles om. Priser fører til diskusjoner om hva som er bra og hva som er dårlig, de gir bransjen en sjanse til å feire seg selv, og ikke minst kan gode priser bidra til et større publikum. Det er norske tegneseriers lodd at de har endt opp med Sproingprisen, en pris som insisterer på å gjøre seg selv så unnselig og uviktig som mulig.

Litt bakgrunn: Siden 1987 har Sproingprisen blitt delt ut av Norsk tegneserieforum, som er en interesseorganisasjon for tegneserieinteresserte. Selv om alle som vil kan melde seg inn, har den bare hundre medlemmer. Disse nedsetter et utvalg som velger ut fem nominerte tegneserier innen klassene «Norsk» og «Oversatt». Så stemmer de hundre medlemmene på sin favoritt. Det burde være enkelt.

Likevel går det knapt et år uten tilnærmet skandale. Et år da avstemningen var åpen for alle, gikk det rykter om at «kupping» av prisen. Et annet år hadde nomineringsgruppen misforstått reglene, noe som førte til at nominasjoner og kategorier måtte stokkes om etter at avstemningen var i gang. Det er noe amatørmessig og hobbypreget over gjennomføringen av Sproingprisen. Mediestrategien er for eksempel ikke-eksisterende – i år ble de nominerte offentliggjort på Loddefjord bibliotek under et såkalt «Serietreff», et arrangement som i snitt har en håndfull besøkende.

Årets Sproing-kontrovers er at tidligere utgitt materiale – som de kritikerroste kunstnerbiografiene Munch og Herr Merz av henholdsvis Steffen Kvernelands og Lars Fiske – ikke kan nomineres til prisen. Det er kanskje naturlig for serienerdene som kjøpte albumene hvor disse seriene først ble publisert, men for det store boklesende publikum kom disse bøkene først i fjor. Det bidrar ikke til Sproingprisens allmenne troverdighet når Munch, som fikk Brageprisen i 2013, ikke kan nomineres til Norges store tegneseriepris for samme år.

I fjor ble Sproingprisen delt ut under Oslo Comics Expo. I år ønsker ikke festivalen lenger å være vertskap for prisen. Årsaken er at festivalen oppfatter at Sproingprisen oftere enn ikke ekskluderer årets viktigste norske tegneserieutgivelser, og de nevner spesielt Herr Merz og Munch.

Norske tegneserier er i rivende utvikling og fortjener en seriøs pris som tar dem og offentligheten på alvor. For hver nye kontrovers blir det tydligere at dette ikke er Sproingprisen.

Opprinnelig publisert som en kommentar i Bergens Tidende 1. juni 2014.

Edit kl. 21:44: Jeg har vært på mange Serietreff hvor det har vært pinlig få tilhørere, inkludert flere hvor jeg har sittet i panelet. Initiativtaker Kristian Hellesund har tatt kontakt for å fortelle at det kun er to Serietreff som har hatt under ti besøkende. Han legger til at podcasten fra Loddefjord bibliotek er lastet ned 952 ganger.