Det krokete sporet

Jeg liker krimmen min best når den ikke er krim, har jeg funnet ut.

Fargespill

«Det krokete sporet»
Max Estes
Jippi Forlag
64 sider
Karakter: 5

Hardkokt trilogi hvor formen spiller hovedrollen

Når slutter en krim å være en krim? Kanskje er det når Max Estes får fingrene i den. I 2010 introduserte den norgesbaserte amerikaneren leserne for en uhyre stilisert krim noir i «Den krokete kniv». Året etter kom «Den krokete kanalen» som tok leserne med til Amsterdams kanaler og underverden. Årets utgivelse, «Det krokete sporet», både avslutter og perfeksjonerer serien.

Alle de tre bøkene til Estes har samme format, og har til felles skurkaktige figurer som forsøker å utmanøvrere hverandre. På spill kan det stå penger, edelsteiner eller andre ting kjeltringer gjerne er ute etter. Slik er det også i «Det krokete sporet», men her er det også klarere enn før i serien at historiene kommer i annen rekke. For Estes er formen og fargene det viktigste, og i denne boken lykkes han i noe han bare har hintet til tidligere: Det gule, det røde og det blå i boken spiller sammen i perfekt harmoni, og sørger for at Estes’ tegninger står er i en klasse for seg. Som forgjengerne er boken også stort sett ordløs.

Trilogien står sterkere sammen enn bøkene gjør hver for seg. «Det krokete sporet» henter elementer (og antihelten) fra den første boken, og litt av tematikken fra den andre. Det er også interessant å se utviklingen fra de grøtete fargene i første bind, via eksperimentering med kontraster i andre bind, til de tindrende fargeblokkene i tredje. Det er ingen tvil om at Estes (som tidligere har gitt ut sort-hvitt-serier på det amerikanske forlaget Top Shelf Productions) er en serieskaper i formmessig utvikling.