«Varg Veum: 7 Fjell bok 7 – De syv»
Gunnar Staalesen & Mike Collins
Bodoni Forlag
56 sider
Karakter: 2
Uten vidd, personlighet og hjerte
Gunnar Staalesens romanhelt Varg Veum utmerker seg ved å mageplaske hver gang han melder overgang til et nytt medium. Staalesen kan ikke lastes for filmversjonene, som har blitt en tolv filmers bauta av helt grei onsdagsunderholdning. I tegneserieversjonen har Staalesen hatt adskillig mer å si: Gjennom syv bind har han skrevet historien mens britiske Mike Collins har levert tegningene. Avslutningsalbumet «De syv» bekrefter mistanken om at dette vil bli stående som et stykke bergensiana for de virkelig spesielt interesserte.
Serien har fulgt Veum gjennom tretti år, fra mysteriet med Isdalskvinnen i 1970 til dette albumets nåtid i 2001. Detektiven selv har blitt merkbart eldre underveis, og Bergen har eldes med den. Det er et fiffig grep, men «De syv» har dessverre overtatt alle problemene fra de tidligere bindene. Det største ankepunktet er at tegner Mike Collins forholder seg til tegneseriemediet som om det ikke har skjedd noen utvikling på tretti år. Tegningene er trette gjentakelser av gamle krimserier, uten forsøk på å introdusere nye grep. De sort/hvite tegningene med fotokopier av bergensbygninger kunne føyd seg pent inn som en anonym biserie i Fantomet-bladet.
Staalesen må ta ansvaret for at historien gjennomgående er en humørløs affære. Veum blir en etterforsker uten personlighet der han kjemper mot mektige bergensmenn og en konspirasjon helt fra hansatiden. Lesere som ikke har lest alle bindene vil måtte gi opp tidlig, mens dem som følger med bare blir belønnet med sure tryner og en dialog som knaker under all eksposisjonen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar