Jeg, Arne

Det er umulig å hate Arne And, uansett hvor politisk ukorrekt han blir. Redaktører derimot, er det lettere å gi stikk til.

Anddomsprøven

«Jeg, Arne»
Charlie Christensen
Schibsted forlag
360 sider
Karakter: 4

Uttømmende men rufsete Arne And-samling på norsk

Arne And er en skandinavisk kulturskatt, stinkende av fylleånde og misantropi. Charlie Christensens fordrukne storbypoet har filosofert over samfunn, politikk og kjønn siden 1983. Stort sett på ensidere, men også i avisstriper og i form av lengre historier. Christensens strek har i løpet av tretti år utviklet seg fra å være en Donald Duck-parodi (tegneren ble saksøkt av Disney, noe som endte med en sekvens hvor Arne byttet utseende) til dagens mørke gummirealisme. Arne And er som en blanding av fyllepoesien til Charles Bukowski og de paranoide politiske analysene til Hunter S. Thompson, innpakket i en politisk ukorrekthet som har banet vei for mange serier siden: Svenske feminister er bare ett av mange mål for andens giftige, sokratiske dialoger.

Arne And er populær i Norge, og hadde til og med et eget blad i en periode. Likevel har vi ikke fått noen samling før nå. «Jeg, Arne» kommer samtidig med at svenskene får sitt andre bind av andens samlede verker. Den svenske boken er mer utfyllende (blant annet med Arnes fiktive selvbiografi og dikt), men Schibsted-utgaven samler alle seriene fra 1983 til 2010 – også seriene tegnet spesielt for det norske bladet.

Når boken svikter er det på redaktørsiden: Der den svenske boken hadde forklarende fotnoter, er underfundigheter fra 20 år gammel svensk politikk overlatt til leserens fantasi i den norske utgaven. Noen av de tidlige sidene har også blitt mer uklare i fargeprosessen, tekst har forsvunnet, og flere striper trykkes flere ganger. Det er slett arbeid, men serien er sterk nok til å overleve behandlingen.