Da mummitrollet ble 65

Femte og siste bind av de samlede Mummi-stripene er nettopp utgitt på Cappelen Damm. Her er en tekst som stod i BT-Magasinet sommeren for to år sden, da mummitrollet feiret 65 år:

Bursdagsbarnet som bohem

Det er 65 år siden Mummitrollet så dagens lys. Men Tove Janssons univers ville ikke vært det samme uten tegneseriene.

«DERE ER den tåpeligste familien jeg vet om, men i det minste lever dere hvert minutt av livet», sier den skurkaktige Stinky i historien «Foreningsliv i Mummidalen».
Selv en banditt gjenkjenner ekte livsglede når han ser det, og sjelden har det skandinaviske tungsinnet blitt utfordret som i Tove Janssons serie om Mummitrollet.
Skjønt hvor skal vi begynne? Boken «Småtrollene og den store oversvømmelsen» kom i 1945, og det er grunnen til at vi kan feire Mummis 65-årsjubileum i år. Siden er det blitt ni romaner, fem bildebøker, og flust av japanske tegnefilmer og nymotens tegneserier. Men et av de mest ekte og fornøyelige bildene av Mummidalen finner vi likevel, etter alle disse årene, i en avisstripe som Tove Jansson tegnet mellom 1954 og 1959.

24. SEPTEMBER 1954 dukket halen til Mummitrollet – og resten av ham like etter – opp i engelske Evening News, den største løssalgsavisen i verden på den tiden.
Årsaken var at syndikatsjefen i avisen, Charles Sutton, var blitt så grepet av boken «Trollmannens Hatt» at han først tok dampbåt til Åbo, der- etter buss til Helsingfors for å møte forfatteren Tove Jansson. Selvfølgelig ble det duket til selskap, og engelskmannen bemerket senere at han aldri hadde sett så mange flasker på ett bord, eller vært på en så mangespråklig fest.
For Jansson kom, akkurat som Mummitrollet, fra en familie av kunstnertyper og livsnytere: Faren var billedhogger og moren var illustratør. Kanskje ikke så rart at mange har sett Mummipappa og Mummimamma i disse to barnlige men fornuftige typene?

PÅ DET MESTE kunne 20 millioner lesere nyte serien om «Moomin» hver dag, i 120 aviser fordelt på 40 land.
I sin samtid var de langt mer utbredte enn romanene, skriver oversetter Anders Heger i sitt etterord til bind 1 av de samlede stripene:
«Ikke bare vil kun en kjapp gjennomlesning avsløre hvilken bevisst, kritisk og leken tilnærming til noe helt nytt disse sidene representerer. «Moomin» plasserer Finland helt i fronten av verdensutviklingen av tegneseriemediet, det er serieskaping på linje med Robert Crumb eller Carl Barks».
Og i Mummidalen kan det gå hardt for seg, gjerne med alkohol i store kvanta, og midtlivskriser som stort sett rammer Mummipappa. I «Mummitrollene og havet» vil han skrive den store romanen om havet, og sitter dag etter dag på en liten stein nede ved sjøen og stirrer vekselvis på det tomme arket i skrivemaskinen og ut over vannet. «Det er stort, det er blått og det er mye. Men hva kan man skrive om det?», sukker han oppgitt. I 1965 skulle historien bli gjenfødt som boken «Pappan og havet».

TOVE JANSSON hadde et skarpt blikk for mennesketyper, som kunne gå igjen som egne «arter» i Mummi-universet.
Ta for eksempel Fru Filifjonk, en husstells- og oppdragelsesekspert som representerer en hel skokk av lignende tynne, høye og nervøse fruentimre, fili- fjonkene.
Hemulene er andre typer som stadig går igjen. Disse er gjerne professortyper som er sykelig opptatt av ett felt, på bekostning av sosiale antenner. Men på samme måte som virkelighetens eksperter kan de være veldig nyttige. Når mummiene blir truet av en kjøttetende plante i «Mummidalen blir en jungel», kommer en botanikerhemul til unnsetning:
«Vær ikke redd frue, jeg har temmet dem med musikk. De er en uhyre sjelden og følsom art», forteller hemulen med gitaren på fanget og plantene dansende rundt seg. Resten av historien bruker han på å krangle med en zoolog-hemul om denne følsomme arten er dyr eller plante.
Og selvfølgelig den viktigste arten: Mummiene selv. Lekne, litt naive, og med en ta-det-som-det-kommer-tankegang som kunne hjulpet flere av oss fra hverdagens tungsinn. Om vi bare husket å, nettopp, leve hvert minutt av livet.