Maskinen

Jernbane og revolusjon

«Maskinen»
Fedor Sapegin
Jippi Forlag
120 sider
Karakter: 3

Krigshistorie lever ikke opp til egne ambisjoner 

Det er kanskje en egen kritikersykdom at hver gang en historie er lagt til Russland rundt forrige århundreskifte, strekker man seg gjerne etter referansene til store russiske forfattere. «Maskinen» er en slik historie, mest fordi det er en stort anlagt tegneserieroman som vil bruke enkeltskjebner til å si noe om store trekk i samfunnet. Dette er så uvanlig i norske tegneserier at det nesten er uvesentlig at boken ikke lykkes.

Den titulære maskinen er et lokomotiv som jobbes frem av de svært ulike brødrene Viktor og Leon. Der den ene brenner for å delta første verdenskrig, er den andre mer pragmatisk. I tillegg truer indre uro i landet med å slite både brødrene og fabrikken fra hverandre.

Fedor Sapegin er oppvokst i Russland, og via tegneserieskole i Brussel har han tatt med seg den kontinentale tegneserietradisjonen til et Norge som er mer vant til naivistisk humor enn ambisiøse, voksne dramategneserier.

Så hvor er det boken mislykkes? For det første klarer ikke Sapegin å skape klare, medrivende karakterer som man kan forstå. De psykologiske portrettene mangler dybden som gjør at vi kan få inntrykk av hva som driver dem. Atter andre er stakkarslig underutviklet, som den kvinnelige revolusjonæren som trollbinder Leon. «Maskinen» har i tillegg mange nok språklige feil til at man legger merke til det under lesningen.

Tegningene av det hustrige 1900-tallsrussland er på den andre siden kjølige og veltegnede. Sapegin har et øye for realisme som gjør at Dagbladet har brukt ham som rettstegner flere ganger. Muligens ville han blomstret ennå mer ved hjelp av en manusforfatter i tillegg.