Corto Maltese: Balladen om det salte hav

Sjømannen uten egenskaper

«Corto Maltese: Balladen om det salte hav»
Hugo Pratt
Minuskel 
168 sider
Karakter: 5

En europeisk tegneserieklassiker som fortjener gjenutgivelsen

I høst kom nyheten om at italienske Hugo Pratts tolv bøker om sjømannen og eventyreren Corto Maltese blir utgitt i ny, norsk oversettelse. Dette ble mottatt med ekstatisk nostalgi av en rekke tegnere og forfattere – så mange at det virket mystisk for dem som ikke er kjent med serien.

«Balladen om det salte hav» (1967) er ansett for å være blant høydepunktene i serien, og er et av to bind som Minuskel nå utgir kronologisk etter hovedpersonens biografi. For nye lesere vil nok boken fremstå som treg og tunglest i begynnelsen: Mennesker flyter rundt på havet i små båter og skiftende allianser, mens første verdenskrig og en tilsynelatende udødelig pirat kalt «Munken» spøker i kulissene. Det går sakte, og språket føles omstendelig og tunglest.

Snart begynner derimot hovedpersonen å tre frem som en komplisert figur, ikke en antihelt akkurat, men som en fascinerende hovedperson uten formål. Historien om Corto Maltese viser seg å være et intelligent, melankolsk eventyr skapt av en sann verdensborger. Denne femti år gamle serien kan vinne over nye lesere som gir den sjansen.

Futen

Et stort stykke Norge

«Futen»
Knut André Solberg & Øystein Runde
Gyldendal
160 sider
Karakter: 5

Kitchy 1800-tall møter Norge anno 2015

Futen Mikael er mannen som krever inn skatt fra den norske nasjonalromantikkens mytiske beist, fra Dovregubben til de norrøne gudene. I et univers som er én del Theodor Kittelsens 1800-tall og én del rosemalt timberpunk-futurisme har Futen blitt en nokså uimotståelig blanding av superhelt, statlig agent og folkeeventyrlig helt.

Øystein Runde er lommekjent i norske folkepsykoser (han brukte mange av de samme grepene i tegneserien «De fire store» hvor Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie bekjempet kriminalitet), og i «Futen» trekker han inn eventyrskikkelser, barne-tv-figurer og kontemporær storpolitikk til en imponerende helhet.

Rundes historier får liv av tegner Knut André Solberg, en alumnus fra den prestisjefulle amerikanske Joe Kubert-serieskolen. Blyanttegningene hans er vakre og står godt til tonen i serien, med en liten innvending i at streken er ujevn i skildringen av ansikter gjennom historiene.

Kanskje husker du Futen fra albumet som ble gitt ut i 2008. Denne boken samler de blyanttegnede historiene derfra og setter dem inn som deler av den større historien.

JensK Sesong 1

Comeback i første sesong

«JensK Sesong 1»
Jens K. Styve
Jippi Forlag
152 sider
Karakter: 5

Med espresso i penselen og håndverket i fingrene

Jens K. Styve burde ligge alle vestlendingers hjerte nær. I 1997 var han med å starte Jippi forlag, og introduserte en hel generasjon serielesere for nordhordlandske bokbåter og studenttilværelsen i Bergen. Det er en urettferdig sammenligning, men som skjønnlitterær forfatter skrev han Ragnar Hovland-bøkene som Ragnar Hovland aldri skrev.

Etter femten år borte fra tegneseriene har det kommet stadige drypp i løpet av det siste året, og disse har nå blitt sluset inn i «JensK Sesong 1». Stilen har ikke forandret seg nevneverdig; streken er fortsatt tynn og ekstremt karikert, men har modnet til et roligere og sikrere uttrykk som like gjerne blir fargelagt av vannfarger som av sterk espresso.

Dagbokstripene i denne boken har tidligere blitt publisert på nett, men de hverdagslige fortellingene har godt av den ekstra dimensjonen nynorsk språkdrakt gir fremfor engelsk. Det flotteste i boken er de tre lange historiene tegnet i forbindelse med utfordringen Oslo 24H Challenge (en serie på 24 sider laget på 24 timer).

Det er ikke mye vestlandsk igjen å spore, men Styve kler rollen som outsider uansett hvor han er.

Überapokalypse

Undergang med vestlandsstempel

«Überapokalypse»
Are Edvardsen (red.)
Überpress
80 sider
Karakter: 5

Lovende serieskapere tolker apokalypsen

Antologiene som kommer et par ganger i året fra bergensbaserte Überpress er noe av det beste som skjer i tegneserienorge for tiden. Inspirert av serieblader av europeisk format (tenk for eksempel «Spirou»), og irritert over mangelen på noe slikt i et norsk bladmarked dominert av én aktør (tenk for eksempel «Egmont»), ble forlaget og antologiserien startet av redaktør Are Edvardsen i 2012. Tre år og åtte antologier senere har Über blitt en merkelapp som betyr høy kvalitet, humor (men ikke for mye), action (men ikke for mye), og alltid noen ferske fjes i en stadig roterende stall av serietegnere. «Überapokalypse» har denne fine blandingen av debutanter og veteraner som gjør boken både spennende og skamløst underholdende. Blant førstnevnte finner vi Erlend Hjortland Sandøy, et nytt bekjentskap som virkelig tar i bruk sidene til fulle. På den andre siden finner vi Edvardsen og Pål Andersens coverhistorie over fjorten eksplosive sider med Mad Max-inspirert undergangsracing.

Fantastisk-Mann nummer 1

Superhelten som kappåt med romvesenet

«Fantastisk-Mann nummer 1»
Fredrik Jullum og Bård Lilleøien
Überpress
40 sider
Karakter: 3

Lokal superhelt «gjør kun hva enhver nordmann ville gjort»

Det begynner å bli tett mellom de norske superheltene. Til selskapet av den absurde Bjartmann, den nasjonalromantiske Futen, den amerikaniserte Urban Legend og den vestlandske Nattskygge, kan vi nå også ønske Fantastisk-Mann velkommen. Med helskjegg, vikinghjelm, norsk flagg på brystet og truse med gylf er det klart at denne superhelten er skapt mest for moro skyld. Serieskaperne referer mer eller mindre åpenlyst til en rekke klassiske amerikanske serier i sjangeren, mens de blander inn element av norsk folkekultur for humoristisk effekt.

Episodene i heftet stammer fra 2008 til i dag, oppdatert like til «Fantastisk-Mann slåss mot ISIS». Det er med andre ord nok et stykke gammel moro fra Nettserier.no som bergensforlaget Überpress gir ut. Og selv om de eldste episodene er tegnet på nytt, er det åpenbart på både tekst og tegning at dette ikke er ment som noe mer enn en godslig røre. Likevel har Fantastisk-Mann i sin behandling av politikere og fenomener potensiale for satire, noe som er mangelvare i norske tegneserier i dag.

Pondus 500

De 500 stripene

«Pondus 500»
Frode Øverli
Egmont Publishing
508 sider
Karakter: 6

Minimalistisk redigert bok gir maksimal moro

Stripeserien Pondus fyller 20 år i år, og dette er en stor del av feiringen: 500 favorittstriper plukket ut av seriens redaktører og lesere, innbundet i en dørstopper som runder kiloen med god margin.
Det er en bok som fungerer godt i sin minimalisme. Sett bort fra et tre siders forord av Frode Øverlis redaktør, er det ingenting annet her enn Pondus-striper; kronologisk presentert en på hver side.

Det er få øyeblikk fra serien som savnes (kanskje noen av de ambisiøse historiene fra 2000-tallet hvor Øverli viste en mer dramatisk side, men de ble ikke fortalt i stripeformat). Her forlover Jokkes mamma seg med kortvokste Günther; Jokke møter Camilla, får barn, blir dumpet og blir sammen igjen; Pondus sier opp som bussjåfør og tar over baren på hjørnet.

En av de store gledene ved boken er å kunne bla fremover og bakover og se hvordan streken til Øverli har utviklet seg fra det enkle til det komplekse og detaljerte. Øverli vender tilbake til de samme temaene år etter år og klarer likevel å holde dem friske. Denne boken er en oppsummering av hvor god han faktisk er.

Displacement

Selskapsreisen

«Displacement»
Lucy Knisley
Fantagraphics Books
160 sider
Karakter: 4

Et tankefullt reisebrev om å bli gammel og døende

Serieskaperen Lucy Knisley fra New York er kjent for sine reisememoarer. «An Age of License» handlet om frihet og det å være ung og på reisefot i Europa – en reise som blant annet brakte henne til Bergen og Raptusfestivalen. Temaet i «Displacement» er nærmest det motsatte. Knisley drar på et ukelangt – og, skal det vise seg, utmattende – cruise i Karibien for å passe på sine 90 år gamle, begynnende demente og pleietrengende besteforeldre.

For å fange personligheten til en mann som i bokens nåtid er sterkt redusert, tegner Knisley inn utdrag fra bestefarens dagbok som amerikansk soldat under andre verdenskrig. Det er et strålende og menneskeliggjørende grep, men det er bokens store svakhet at disse sidene aldri føles virkelig integrert i helheten.

Knisleys strek er enkel og elegant, med tynne tusjlinjer og vakre vannfarger (en teknikk som går igjen i selvbiografiske serier fra Lewis Trondheim til Jens K. Styve). «Displacement» vil ta opp store spørsmål om aldring, død og ensomhet, og selv om den ikke lykkes helt er den som alle Knisleys bøker en sjarmerende reise.

The Oatmeal: 5 veldig gode runner til å banke opp en delfin

Internett mellom to permer

«The Oatmeal: 5 veldig gode runner til å banke opp en delfin»
Matthew Inman
Egmont Comics Nordic
160 sider
Karakter: 5

Webserien The Oatmeal dominerer deler av internett – men klarer også overgangen til boksidene

Å lese webserien «The Oatmeal» er som å bli skreket til av de vennligere delene av internett. Matthew Inman tilegner seg alle utbredte memer – katter, kaffe, bacon, dinosaurer – og severer det i mediets foretrukne form: korte lister og infotainment skrevet i et uangripelig tonefall av styggmunnet, absurd selvsikkerhet. En biografisk bit om oppfinneren Nikola Tesla avløses helt naturlig av «7 grunner til å holde tyrannosauren din unna crack». At Inman klarer dette uten å fremstå som en ulidelig dust er det som skiller ham ut som en internettets hvite ridder i en skog full av troll.

Serien er mer designet enn tegnet, men humoren krever ikke mer enn den dominerende enkle, faktaboksaktige streken (som blant annet har inspirert norske Karstein Volle).
En stor del av seriens sjarm er den dumsmarte leken med ordsammensetninger, og oversetter (og redaktør) Iselin Røsjø Evensen har klart å fange tonen når serien nå gis ut på norsk i bokform.

Den som later som lyver

Setter strek for vonde forhold

«Den som later som lyver»
Dominique Goblet
No Comprendo Press
148 sider
Karakter: 5

Dominique Goblet forteller om en alkoholisert fart og en dårlig kjæreste i svært personlig stil

Det selvbiografiske hovedverket til belgiske Dominique Goblet tar opp utfordrende tema som barnemishandling og en alkoholisert far, kryssklippet med historien om et vanskelig kjærlighetsforhold. Bruk av olje og fettstift – og en tilblivelsesprosess som spenner over mange år – gjør at boken har fått et ekstremt personlig uttrykk som kvalifiserer den til et kunstobjekt i seg selv.
Goblets strek er ekspresjonistisk og urovekkende, og hun forteller historiene gjennom scener med dialog og tilbakeblikk. Det kan gjøre lesningen utfordrende, men Goblet lykkes i å være både personlig, eksperimentell og tilgjengelig på samme tid. Hvor mye kan vi utsette andre for samtidig som vi fortsetter å fortelle oss at vi er gode mennesker? Boken har ikke svaret, men spørsmålet ligger der hele tiden latent.

48 år gamle Goblet har ikke blitt oversatt til norsk tidligere. Boken ble opprinnelig gitt ut på det prestisjefulle europeiske tegneserieforlaget L'Association.

Minions 1: Banana

Den gule fare

«Minions 1: Banana»
Renaud Collin & Didier Ah-Koon
Egmont Publishing
48 sider
Karakter: 2

Blockbuster-film blir europeisk humoralbum

Har du ikke fått nok av Minions etter to «Grusomme Meg»-filmer og en spinoff-film? Da kan det være at denne småsjarmerende tegneserien er det du trenger. Serien har til og med en del autentisitet: Den er tegnet av Sprint-tegner Renaud Collin, og skrevet av Didier Ah-Koon som jobbet som storyboardkunstner for de nevnte filmene. Den går ukentlig i det belgiske Sprint-bladet, og er laget i klassisk fransk-belgisk helsides humorformat.

Tegningene er laget på data og er glatte og fargerike, vitsene er ordløse og til tider fantasiløse (en helside om å male seg inn i et hjørne?). Et av særtrekkene ved Minions er det italienskklingende nonsenset de snakker, så i tegneserieform har de mistet en stor del av sin naturlige sjarm (om det er rett ord å bruke for overallkledde, labile små kindereggmonstre). I stum, flat tegneserieform har de en kronisk mangel på personlighet.

Det er interessant at en animert blockbuster får en tegneserieversjon i europeisk albumformat, men det er ikke nok å hente i disse slapstickvitsene til å tvære ut et helt album.

Palookaville Twenty-Two

Gårsdagens mann

«Palookaville Twenty-Two»
Seth
Drawn & Quarterly
120 sider
Karakter: 5

Alt var bedre før. Selv nostalgien.

Nostalgi er for enkelt for Seth. Den kanadiske serietegneren har en fremtoning og en strek inspirert av 1940-tallets sofistikerte vitesetegninger. Men selv om historiene hans ofte er lagt til fortiden, er de gjerne lagt til en fortid som allerede har lagt gullalderen bak seg, hvor det eneste som gjenstår er å registrere forfallet og idealisere det tapte.

Slik var det til dels i den faux-selvbiografiske serieromanen «Livet er til å holde ut, tross alt» (serialisert i  Seths tegneserietidsskrift «Palookaville» nummer 4-9 og siden oversatt til norsk), og i «Clyde Fans» har Seth åpnet alle kranene. Historien følger to brødre, skadet på hver sin måte, som må ta et oppgjør med hverandre noen år etter at den eponyme familiebedriften har gått dukken. Serialisert siden 1997 og fortsatt ikke ferdig (årets «Palookaville» fullfører del fire), kan «Clyde Fans» vise seg å bli Seths mesterverk – om den pokkers tingen noensinne blir ferdig.

«Palookaville» er en moderne mesters utstillingsvindu, og det nye nummeret er like verdt å plukke opp for den mer skissepregede, men ikke desto mindre emosjonelle og veltegnede – barndomsskildringen «Nothing Lasts».

Hjalmar #3: Jomfrutur i nød & Lunch #7: Opptatt!

Vår misnøyes sommer

«Hjalmar #3: Jomfrutur i nød»
Nils Axle Kanten
Karakter: 4

«Lunch #7: Opptatt!»
Børge Lund
Karakter: 5

Turklisjeer og klisjétur i to nye tegneseriealbum

Lange sommerdager betyr nye tegneseriealbum i hyllene, og etter et et svært godt Zelda-album av svenske Lina Neidestam tidligere i juli, tilhører sensommeren to helt ulike nordmenn.

Nils Axle Kantens «Hjalmar» er en nokså ordinær familieserie, men med nok bifigurer til at den kan trekke humor fra de aller fleste tema. Den seks sider lange spesialhistorien er derimot en parade av humoristisk bakstrev, med puppete blondiner og rivjern til koner i høyst tradisjonelle roller. Det redaksjonelle arbeidet med intervjuer og arkivfoto er et solid pluss.

«Lunch» av Børge Lund har funnet en kjøpesterk og humoristisk underernært målgruppe i det private næringsliv, med tegneserielanseringer på oljemesser og under Birken i august. Den ti sider lange spesialhistorien strekker en god idé – kampen om solstolene på et charterhotell – nesten til bristepunktet. Minimalistisk fortalt uten noen av seriens faste bifigurer, er den enkel, effektiv og over omtrent før den får begynt.

Nærkamp

Militærroman i feil uniform

«Nærkamp»
Axel Hellstenius og Line Halsnes
Cappelen Damm
142 sider
Karakter: 2

Ungdomsroman fra befalsskolen burde ikke kommet gjennom sesjonen som tegneserie

Det er mye penger og store navn som står bak «Nærkamp», det første bindet i en bebudet serie som treffer et underlig krysningspunkt mellom skoledagbok-estetikk og vervekampanje fra Forsvaret. Boken følger frisøren Victoria Bakke som gjennomgår befalsskolen som et forsøk på å slippe unna hendelser i fortiden.

Axel Hellstenius (kjent blant annet for manus til «Døden på Oslo S» og to «Elling»-filmer) har adaptert sin egen roman «Fittekvote», mens Line Halsnes tegner. Sistnevnte er illustratør med flere barnebøker og en fascinasjon for militærkjøretøy i bagasjen, og debuterer nå som serietegner.

I bunnen er dette en dramatisk fortelling om en kvinne som møter begrensninger både innenfra og utenfra i et mannsdominert miljø. Inntrykket blir likevel begrenset av at tekst og tegning på langt nær utfyller hverandre godt nok. Hellstenius' dialog forteller oss ikke nok om hva som driver hovedpersonene fremover, og sidelayouten er unødvendig rotete og hektisk, med en skissepreget og pastellfarget stil som gjør boken unødvendig barnslig.

Zelda og Lilla Berlin på Empirix

Jeg ser på de nye samlingene av de svenske stripeseriene Zelda og Lilla Berlin for Empirix.no.

Rapport fra OCX 2015 på Empirix

Lurer du på hva som skjer på en tegneseriefestival? Her er alt som skjedde under Oslo Comics Expo 2015.

Norske tegneserier stryker på kjønnsbalansen

Jeg har Bechdel-testet norske tegneserier for Empirix.no. Resultatene var nedslående.

Artikkel om Sprint på Emprix

Jeg har skrevet om historien til tegneserien Sprint på Empirix.no.

Artikkel om Mummitrollet på Empirix

Jeg har skrevet om den besteborgerlige mummifamilien og Tove Jansson på Empirix.no.

The Sculptor

Hugget i stein

"The Sculptor"
Scott McCloud
Self Made Hero
496 sider
Karakter: 5

Godt fortalt historie om kunstens begrensninger

Den unge skulptøren David Smith inngår en avtale med døden. Det er kanskje litt corny og oppbrukt, men hør resten av konseptet først: David blir i stand til å forme alle materialer etter viljen, mot at han vil dø etter 200 dager. Problemet til David er at teknisk kompetanse er én ting, å faktisk ha noe å si med kunsten er noe helt annet.

Amerikaneren Scott McCloud skrev bokstavelig talt læreboken om å lage og lese tegneserier: "Understanding Comics" kom i 1993, og introduserte store deler av vokabularet som brukes til å snakke om tegneserier i dag. Gjennom initiativ som 24-hour-comic (som også har mange norske deltakere) er McCloud fortsatt en innflytelsesrik person i tegneserieverden.

Man skulle derfor forvente at "The Sculptor" er bortimot teknisk perfekt. Og det er den. Både tegningene, historien og formgivningen driver leseren fremover i en effektiv, blåhvit vind av historiefortelling. McCloud har menneskeliggjort David i så stor grad at han risikerer at noen lesere vil mislike ham instinktivt for den konstante frustrasjonen han bærer på. "The Sculptor" er ingen bauta, men den forteller en klassisk historie på en frisk måte.

Saga Book One

Romopera med stort hjerte

"Saga Book One"
Brian K. Vaughan og Fiona Staples
Image
504 sider
Karakter: 6

Underholdende, rørende og smart: Saga er et moderne eventyr

Skal du bare lese én blockbuster-tegneserie i år, er det mye som taler for at det bør være "Saga". Den starter med en fødsel og slutter med en liten jente som tar sine første skritt, men innimellom har forfatter Brian K. Vaughan ("Løvene i Bagdad", "Y: The Last Man") og tegner Fiona Staples introdusert et persongalleri som omfatter adelige kyborger med fjernsyn som hode; en leiemorder med skrupler og en katt som kan avsløre løgnere; spøkelset av en halv tenåringsjente (en perfekt barnevakt); en enøyd forfatter i et fyrtårn som gjemmer politiske budskap i kiosklitteratur; to tabloidjournalister som graver i en krig mange ville foretrukket fikk ligge i fred. Gjennom alt dette følger vi Marko og Alana, et par som finner hverandre på tvers av frontlinjer og raser. De er også foreldre til babyen Hazel som sørger for bokens fortellerstemme.
"Saga" er en romopera med komplekse karakterer og mye hjerte, herlig fri for den amoralske kynismen som preger deler av amerikanske serier. Denne boken samler første del , det vil si omtrent alt av sagaen til nå.