Celebrated Summer

Sad trip

«Celebrated Summer»
Charles Forsman
Fantagraphics Books
68 sider
Karakter: 5

En roadtrip i LSD-melankoliens navn

«Jeg synes vi skal ta to hver». Mike og Wolf, to tenåringer ukomfortable i eget skinn og sinn, sitter på et råttent gutterom og kontemplerer et ark med LSD. Så tar de to hver og drar ut på tur, først til fots og deretter i bil. Hverken den fysiske eller psykiske turen blir slik de forventer seg. I stedet for et hallusinerende kaleidoskop av varm innsikt, gir dopet dem bare en økt følelse av kjedsomhet med ungdomslivet og angst for å bli voksne. Det blir en følelsesmessig trip som muligens vil binde dem sammen for resten av livet – men mest trolig ikke.

«Celebrated Summer» er en rolig og behersket liten serienovelle, fortalt i svart-hvitt med klare streker og nokså strengt oppmålte ruter. Selv når LSD-en setter inn for alvor trår serien aldri ut av den litt verdenstrette realismen Mike og Wolf er omgitt av. Til tross for at serieskaper Charles Forsman også ga ut «The End of the Fucking World» på Fantagraphics i fjor, er han fortsatt plassert så solid under internettradaren at han ikke en gang har en egen Wikipedia-oppføring. «Celebrated Summer» er kanskje ikke storslått nok til å endre på dette, men den viser hvordan Fantagraphics’ satsning på ukjente serieskapere kan føre til at man oppdager nye favorittfortellere.

Dette er en trist og vakker liten historie om frykten for at ungdomstiden er over for alltid, og den samtidige frykten for at voksenlivet kanskje ikke blir stort bedre.

Hvor er Albert?

Løpsk lillebror

«Hvor er Albert?»
Martin Ernstsen
Cappelen Damm
38 sider
Karakter: 5

Engasjerende og vakker barnebok fra norsk serietegner

Om du likte «Hvor er Willy»-bøkene er sjansen veldig stor for at du vil sette pris på denne boken av Martin Ernstsen. I «Hvor er Albert» skal familien på fire dra til badeland gjennom en snødryssende by, men storesøster Sunniva må hele tiden springe etter lillebror Albert. En lillebror som gjerne finner på å krype ned i kloakken, ri på dinosaurer på Naturhistorisk museum,  eller krype ut av stuevinduet.

De ulike situasjonene starter alltid med en stor, intrikat dobbeltside hvor man kan lete etter hvor Albert er på vei, mens de to påfølgende sidene består av tegneserieruter hvor Sunniva redder lillebroren uten at foreldrene får med seg hva som foregår. Det er et oppsett som fungerer veldig godt, og som bare blir bedre av den stramme gjentakelsen åtte ganger gjennom boken.

Martin Ernstsen føyer seg nå inn i rekken av norske serietegnere som lager barnebøker, og «Hvor er Albert» stiller sterkt i konkurransen når årets vakreste bøker skal kåres. De myke, men intense fargene i boken er et skritt videre fra tegneserien hans «Eremitt» fra 2012, mens de store oppslagene i boken kan minne om «Kodok’s Run» fra året før. Ernstsen tar i bruk erfaringer fra tegneseriene sine til å lage det som er en av 2013s mest engasjerende barnebøker.

Noen referanser er også sneket inn til glede for dagens foreldregenerasjon, for eksempel en diskret Ninja Turtle som dukker opp fra kloakken med et stykke pizza.

Maskinen

Jernbane og revolusjon

«Maskinen»
Fedor Sapegin
Jippi Forlag
120 sider
Karakter: 3

Krigshistorie lever ikke opp til egne ambisjoner 

Det er kanskje en egen kritikersykdom at hver gang en historie er lagt til Russland rundt forrige århundreskifte, strekker man seg gjerne etter referansene til store russiske forfattere. «Maskinen» er en slik historie, mest fordi det er en stort anlagt tegneserieroman som vil bruke enkeltskjebner til å si noe om store trekk i samfunnet. Dette er så uvanlig i norske tegneserier at det nesten er uvesentlig at boken ikke lykkes.

Den titulære maskinen er et lokomotiv som jobbes frem av de svært ulike brødrene Viktor og Leon. Der den ene brenner for å delta første verdenskrig, er den andre mer pragmatisk. I tillegg truer indre uro i landet med å slite både brødrene og fabrikken fra hverandre.

Fedor Sapegin er oppvokst i Russland, og via tegneserieskole i Brussel har han tatt med seg den kontinentale tegneserietradisjonen til et Norge som er mer vant til naivistisk humor enn ambisiøse, voksne dramategneserier.

Så hvor er det boken mislykkes? For det første klarer ikke Sapegin å skape klare, medrivende karakterer som man kan forstå. De psykologiske portrettene mangler dybden som gjør at vi kan få inntrykk av hva som driver dem. Atter andre er stakkarslig underutviklet, som den kvinnelige revolusjonæren som trollbinder Leon. «Maskinen» har i tillegg mange nok språklige feil til at man legger merke til det under lesningen.

Tegningene av det hustrige 1900-tallsrussland er på den andre siden kjølige og veltegnede. Sapegin har et øye for realisme som gjør at Dagbladet har brukt ham som rettstegner flere ganger. Muligens ville han blomstret ennå mer ved hjelp av en manusforfatter i tillegg.

Confusion Comic

Lovende for tegneseriebergen

«Confusion Comic»
Turnips
106 sider
Karakter: 5

Liten forvirring om kvaliteten i bergensantologi

Om du ikke var en av de heldige som fikk med deg ett av de hundre eksemplarene av «Vegetable Comic» i fjor vår, har du fått en ny sjanse. «Confusion Comic» er nok en gang gitt ut av Turnips, et kollektiv med utspring i Bergens kunstskole-, design- og animasjonsmiljø. Denne gangen er de enda mer frapperende med over hundre sider, tretten ulike bidragsytere og internasjonale gjester – og ikke minst det vakreste silketrykkede omslaget du kan tenke deg.

På samme måte som den bergensbaserte Über-antologien har Comics-utgivelsene nytt tema fra gang til gang. Men der Über gir leserne humor og eventyr, slekter Comics-heftene mer på de kunstnerisk ambisiøse utgivelsene til Dongery-kollektivet og Forresten-antologiene. Tegneren Tur-Tim var representert i siste nummer av Forresten, og han har fått enda bedre plass i «Confusion Comic». Med sin enkle strek, gode design, formelle fortellerstemme og forvirrede språk er han en av mine favorittegnere for tiden. (Forhåpentligvis stemmer informasjonen på Tumbleren hans om at han jobber med en bok som skal handle om stiger.) Ved siden av Tur-Tim er det bergenske Tord Torpe som bidrar til at Confusion Comic ikke ligner noe annet. De helsides store figurene hans er som en blanding av mennesker, dyr og planter, og kan være veldig komplekse.

Boken holder et jevnt høyt nivå, selv om bidragene fra de ulike tegnerne er svært forskjellige. Plukk den opp før alle de to hundre eksemplarene er borte.

Unkel Herbarts fortrolige nedtegnelser

Monster i maskinen

«Unkel Herbarts fortrolige nedtegnelser»
Ulf Stokke, Dagfinn Ødegård og Paul Ålgård
Violent Publishing
28 sider
Karakter: 4

Norsk trio tupper til overklassen med ståltær

Vi starter det nye året med en grotesk liten sak fra tampen av i fjor. «Unkel Herbarts fortrolige nedtegnelser» er lagd av tre herrer som få har hørt om, og er gitt ut på eget forlag. Den kommer med andre ord fra ingensteder, og det gjør det ekstra morsomt at kvaliteten er såpass god.

Den titulære Unkel Herbart er en svett, fet og usjarmerende mann som basker seg i egne eksesser – eller «en av de siste sanne Gentlemen og en staut forsvarer av adelen», som heftets bakside sier det. Allerede etter fire sider har han drept kusinens «mongobarn», og et liknende flirende mørke ligger over hele heftet, mens Unkel Herbart gasser seg gjennom et ubarmhjertig industrilandskap som er én del steampunk, én del viktoriatid og én del moderne Norge.

Forfatter Ulf Stokke står bak de seks historiene, og selv om de kan ha litt tilfeldige avslutninger og begynnelser, holder den ubehagelige humoren et jevnt nivå fra start til slutt.

Tegningene til Dagfinn Ødegård er klart inspirert av Mike Mignola («Hellboy») og Eric Powell («The Goon»); to navn som absolutt er naturlige å skjele til når man lager mørk, mørk humor lagt til en besk nostalgisk fortid.

Tekstingen er såpass spesiell at tekster Paul Ålgård blir kreditert på lik linje med forfatter og tegner, men den hakkete, nesten taggeraktige blandingen av majuskler og minuskler er på sitt beste en tilvent smak.

På samme måte som sin hovedperson har denne tegneserien sine tilkortkommenheter, men den er også et så underlig lite monster at den bør oppleves på kloss hold.

Moskva

Reise til tegneserierussland

«Moskva»
Ida Neverdahl og Øystein Runde
Jippi Forlag
74 sider
Karakter: 3

Enhjørninger møter groteskerier i delt reiseskildring

Den selvpiskede kremen av norske serietegnere dro tidligere i år på utflukt til tegneseriefestivalen i Moskva. Reiseleder var Raptus-general og tegneseriebergenser Arild Wærness, og i reisefølget var serietegnerne Ida Neverdahl, Øystein Runde og Kollektivet-tegner Torbjørn Lien.

Neverdahl og Runde er hver på sin måte blant Norges mest spennende serieskapere – Neverdahl med nettserien «Like an artist» og stripeserien «Gelé», Runde med påfunn som ibsensk kampsport i «De fire store» og vikingsplatteren «Soga om Olav Sleggja». Derfor er det veldig morsomt når de to, som ikke hadde møtt hverandre før reisen, bestemmer seg for å samarbeide om en reiseskildring fra Moskva.

Der Runde har en tilbøyelighet mot det groteske, er Neverdahls stil full av fargerik naivisme. I «Moskva» forteller de noen sekvenser av turen hver, men ingen av dem klarer å si noe interessant utover at de har vært på tur og at det var fint. Sammen med en russisk guide kommer de over en 1. mai-demonstrasjon, hvor de slår seg til ro med den komfortable usannheten at «ingen russere liker Putin» når sannheten er den motsatte. Med sine sjarmerende, poengløse anekdoter, retningsløshet og tegneserieinterne historie ville «Moskva» ha tjent på å bli fortalt som en dagbok på nett fremfor mellom to stive permer.

«Moskva» er en liten parantes i verkene til både Ida Neverdahl og Øystein Runde, men det er så interessant å se dem samarbeide at noen bør sende dem på en ny reise bare for å se resultatet.

Kongen din bok 2

På tide å abdisere

«Kongen din bok 2»
Odd Magnus Williamson og Sindre Goksøyr
Cappelen Damm
144 sider
Karakter: 2

Kongeparodi uten snert. Og uten parodi, strengt tatt.

Det finnes en god regel som sier at du aldri skal forklare en vits. Du skal heller aldri tegne en tweet, eller samle noe fra sosiale medier i bokform. (De to siste der er fra min private regelsamling, men de kan utmerket godt omfavnes av det brede samfunn.)

«Kongen din» er en twitterkonto som gir seg ut for å være Kong Harald. Den har et profilbilde av kongen med fårete flir i seilermundur, og gir således profilen et lite glimt av seriøsitet. Vi vet det ikke er kongen som twitrer, men det er gøy å late som at han tenker som et lite barn som er opptatt av hockeypulver og dinosaurer. Mannen som står bak disse ideene er komiker Odd-Magnus Williamson.
I denne boken blir twittermeldingene illustrert av Sindre Goksøyr – forøvrig tredjemann fra tegneseriekollektivet Dongery som gir ut bok før jul, etter Flu Hartberg og Bendik Kaltenborn.
Problemet er at illustrasjonene hans tar bort noe fra humoren heller enn å legge noe til. Der twitterkontoen skaper bilder i hodet av kongen i morsomme situasjoner (for eksempel «apanasjepils»), forflater de naivistiske tegningene til Goksøyr alt som måtte være av humor.

I bokform blir det altfor tydelig at triksene til Williamson er billige, og baserer seg på gjentakelser av at kongen liker hockeypulver og barne-tv. Det er barnslig, men mangler sjarmen og fantasien som barnslig humor kan ha.

Det finnes knapt en tristere kommentar til norske humortegneserier at «Kongen din» til nå har kommet i to forseggjorte hardcoverbøker.

Liker stilen

Den tøysete stilisten

«Liker stilen»
Bendik Kaltenborn
No Comprendo Press
176 sider
Karakter: 6

Bendik Kaltenborn gir uro og latterkrampe med samme tusj

Av alle de ulike serieskaperne i Dongery-kollektivet er det to som virkelig har blomstret på egenhånd: stripetegneren Flu Hartberg («Fagprat») og Bendik Kaltenborn. Kaltenborn er den som har nådd lengst – han har illustratøroppdrag for prestisjefulle trykksaker som The New Yorker, men leverer samtidig til en drøss tidsskrift her hjemme. «Liker stilen» er den andre samlingen av slike småhistorier, etter boken «Serier som vil deg vel» i samme format fra 2009.

På samme måte som Hartberg dyrker Kaltenborn monologer og samtaler på bekostning av punchlines og poeng. Hos Kaltenborn ligger humoren i at situasjoner får absurde utviklinger, men også i sammenstillingen av et enormt tegnertalent med historier som kan være uforståelig eller tøysete. Det er ikke innholdet som er avgjørende i disse seriene, det er stilen: Tegningene, fargene og ordene og måten de anstrenger seg til det ytterste for å formidle veldig lite – annet enn en viss uro med verden og voksenlivet. Det er en uro som får blomstre fritt i noen uhyggelige akvareller som er spredt gjennom boken, men også i det meningsløse i historier som «Det store nedenfor».

Det er derfor ingen overraskelse at Kaltenborn er et utmerket nett-troll, noe som viser seg både i stripeserien Bånn (som han lagde for Dagbladet som en parodi på Zits, og hvor hatet fra kommentarfeltet ble en del av opplevelsen) og en intensjonelt håpløs fantasy-serie han publiserte på nettserier.no under pseudonym.

«Liker stilen» samler alt dette, med flere høydepunkt og bedre sammenheng enn noen kunne forlangt av en slik samling av likt og ulikt. Stilen er upåklagelig.

Fagprat - tegneserier til ettertanke

Om den absurde livsfølelse

«Fagprat - tegneserier til ettertanke»
Flu Hartberg
Cappelen Damm
168 sider
Karakter: 5

Flu Hartberg er et unikum i tegneserienorge

Det er en typisk Fagprat-scene: Et par sitter ved kjøkkenbordet mens en glisende liten stuttjukking med horn kommer inn fra venstre iført dress og stresskoffert:
«Trygve, hvem er den mannen?»
«Det er Satan. Han er her for å hente sjelen min. Husker du i fjor høst? Da jeg plutselig ble så god til å spille husorgel?»

Sammen med Bendik Kaltenborn er det Flu Hartberg som har tatt med seg mest bagasje fra tiden i det kritikerroste Dongery-kollektivet. Hartberg har en grotesk og svært forseggjort strek, og han har en smittsom forkjærlighet og entusiasme for det norske språket. Han er også blant de mest hardtarbeidende humoristene i tegneserienorge: Denne boken samler hundrevis av Fagprat-serier, og det hører til unntakene at Hartberg er forutsigbar eller umorsom. Boken er i tillegg sånn passe komfortabelt inndelt i kapitler som Familie, Kultur, Religion, Norge, Identitet, Helse og Dårlige ordspill.

Fagprat er teknisk sett en avisstripeserie (den går blant annet fast i Dagbladet), men den skiller seg ut fra stort sett alt annet i sjangeren. Rutene har sjelden naturlige punchlines, humoren kommer i stedet fra monologer, dialoger og situasjoner. Det er ingen faste karakterer, men et uendelig rullerende galleri av ensporede galninger og forrykte tanngarder i heftig passiar. En gang iblant lar Hartberg seg inspirere av nyhetshendelser (Mulla Krekar dukker opp, det samme gjør en forrige vinters Dongery-debatt), men stort sett er Fagprat et slag for det rent absurde.

Aya fra Yopougon – Sesong 2

Velkommen til Afrikas Flåklypa

«Aya fra Yopougon – Sesong 2»
Marguerite Abouet og Clément Oubrerie
Minuskel
334 sider
Karakter: 5

En såpeopera med yrkesstolthet fra Elfenbenskysten

Det er ikke tilfeldig at oppfølgeren til den forrige Aya-boken har fått betegnelsen «Sesong 2». Å lese disse bøkene er som å se TV-serier som The Wire: Det tar en stund å komme inn i sjargongen og det store persongalleriet, men deretter er man håpløst fortapt i historien.

Marguerite About bor i Frankrike, og debuterte som tegneserieforfatter med bøkene om Aya, som er lagt til hennes barndoms Elfenbenskyst på 1970- og 1980-tallet. Landet i serien er preget av fremtidsoptimisme og fred, et slags afrikansk Flåklypa av burleske bønder og kalkulerende kosmopolitter.

I boken møter vi igjen personene fra første bind, med til dels nye problemer. Den homofile frisøren Innocent har reist til Paris, og synes det er et forvirrende sted; Den umodne bryggeriarvingen Moussa har rømt hjemmefra og bruker opp farens penger på filantropiske prosjekt – med farens detektiver i hælene; Aya selv har begynt å studere, men blir raskt objekt for ubehagelige seksuelle fremstøt fra en professor. Dette er bare tre av dem vi møter i et persongalleri som består av alt fra svindlerprester til forrykte, tradisjonsbundne patriarker.

Abouet er en dyktig historieforteller, og hun forteller et vell av sammenflettede historier uten å bruke en eneste overordnet fortellerstemme. Alt blir fortalt gjennom scener og dialog, og effekten er ikke ulik å se fem episoder av en meksikansk såpeopera samtidig. For dette er såpe og forviklingskomedie og lettbent drama, pepret med en uendelig variasjon av apokryfe ivorianske munnhell og en og annen Tintin-referanse. Abouets svunne Elfenbenskyst er et Afrika vi sjelden møter, og det er lett å bli avhengig av det i serieform.

Joe Bar Team

Franskmenn gir jernet

«Joe Bar Team»
Christian Debarre, Stéphane Deteindre m.fl.
Egmont Comics Nordic
416 sider
Karakter: 5

Til glede for seriesamlere og motorsykkelklubber

Joe Bar Team er en fransk tegneserie som i en liten periode på 1990-tallet i Norge klarte å forene to veldig forskjellige men like nerdete grupperinger: Motorsyklister og tegneserielesere.

Serien er skapt av Christian Debarre, som lot den dreie rundt et firkløver av motorsyklister på 1970-tallet. Stéphane Deteindre moderniserte serien, og introduserte fire nye utfordrere til de skinnjakkekledde gamlingene (statistikk viser forøvrig at dagens motorsyklister stadig blir eldre). De åtte kniver om å ta de råeste svingene og de knappeste innbremsingene, de eksperimenterer med drivstoff og eksospotter, og er like utrygge i bybildet som de er på landeveien.

Joe Bar Team er en av de beste franske humorseriene i nyere tid. Tegningene og bygatene er inspirert av Franquins detaljerte og organiske stil, og selv om temaet nesten utelukkende er motorsykler, dreier humoren rundt mer allmenne ting som overmot, (mangelen på) kameratskap, og altoppslukende interesser. Det er rett og slett en veldig god serie.

Denne boksen samler de syv albumene som er gitt ut på fransk (altså tre som ikke har vært å se på norsk tidligere), pluss et «MC-leksikon for ferskinger». Når de leses i sammenheng ser man hvor brokete serien faktisk er: To album er lagt til 1970-tallet, de andre til nåtiden; i ett album handler det mest om at Joe Bars juniorlag er grafiske designere; I album syv har duoen Pat Perna og Henri Jenfèvre (med hell) tatt over tekst og tegning. Det er en ujevn opplevelse, men det er moro hele veien.

Blå er den varmeste fargen / Bread & Wine

Hva er galt med å like noen?

 tegneserie/drama
«Blå er den varmeste fargen»
Julie Maroh
Minuskel
156 sider

«Bread & Wine»
Samuel R. Delany og Mia Wolff
Fantagraphics Books
64 sider

Kjærlighet mellom tenåringsjenter – og mellom middelaldrende menn

Når man har lest et par ungdomsbøker som tar opp homofili, får man lett inntrykket av at legningen er lite annet enn et ubeleilig helvete. Ikke bare er det smertefullt å forsone seg med sine egne preferanser, man skal i tillegg komme ut av skapet overfor alle og enhver. To nyutgitte tegneserier nærmer seg temaet fra hver sin kant, på måter som er så ulike at det er en glede å lese dem sammen.

«Blå er den varmeste fargen» er gjennombruddet til franske Julie Maroh, som startet arbeidet på serien som nittenåring. Tegneserien handler om tenåringen Clémentine som forelsker seg i den noe eldre, blåhårede Emma. Historien er nokså banal med alle sine sterke følelser og ungdomsskole-setting. Historien om venners og foreldres reaksjon på noe som er «annerledes» er knapt ny. Når boken likevel er dypt rørende er det fordi Julie Maroh er en så dyktig håndverker. Den stort sett svart-hvite tegneserien bruker farger på en poetisk måte, både for å markere tidsperspektiv og følelser. Streken er det man gjerne kaller «tegneserieaktig» i måten Maroh bruker overdreven mimikk og karikaturer. På tross av det er dette en dempet og vakker tegneserie, som på enkelte områder skiller seg markant fra filmversjonen som har premiere i disse dager.

Mye er annerledes i USA enn i Europa. Du skal ikke mange tiårene tilbake i tid før tegneserier som tok opp homofili var henvist til egne butikker og miljøer. Fantagraphics – selve flaggskipet for uavhengige tegneserier i Nord-Amerika – har nylig gitt ut antologien «No straight lines» som samler fire tiår med LGBT-serier. Man kommer heller ikke utenom Alison Bechdels «Fun Home», hvor hun forteller om sin egen og farens homoseksualitet gjennom en skog av litterære referanser, mørk humor og en utsøkt sans for patos. «Bread & Wine», med undertittelen «An erotic tale of New York» og nyutgitt i disse dager, er også en slik uutgrunnelig annerledes tegneserie som er verdt å lese.

Der «Blå er den varmeste fargen» er full av usikkerheten og selvforakten som følger med å være tenåring og annerledes, nærmer den selvbiografiske «Bread & Wine» seg homofili fra den motsatte siden, med et møte mellom to personer som er komfortable med hvem de er. Den middelaldrende universitetsprofessoren og forfatteren Samuel blir betatt av hjemløse Dennis, som viser seg å være intelligent og sjarmerende. De tilbringer noen dager på hotell, snakker om livet, ser på tv og har sex. Sakte viser det seg at det er noe mer enn en kortvarig fascinasjon mellom dem. I et medium hvor kjærlighet virker være forbeholdt de unge, føles det nesten rart å se et forhold spire og blomstre uten ungdommelig keitethet og manisk selvutlevering. Når Samuel spør en venn om han har blitt gal som liker Dennis, får han svaret «hva er galt med å like noen?».

«Bread & «Wine» er tegnet med en røff tusjstrek og mye menneskelighet, med spredte utdrag fra den tyske romantiske 1800-tallspoeten Friedrich Hölderlin (tegneserien låner tittelen fra et av diktene hans). Det er en moden og poetisk fortalt historie som attpåtil har en oppløftende slutt: Omslaget er en tegning av Samuel og Dennis i dag, fremdeles sammen 25 år etter hendelsene i tegneserien.
Kanskje trenger vi alle å høre iblant at på tross av alle små og store katastrofene vi blir fortalt om, om at alt er vanskelig og vil fortsette å være det, så vil det ofte gå bra. Uansett hvem man liker.

Nemi 9: Du kommer ikke til å angre & Zelda del 3: Zelda vs. Patriarkatet

Gothprinsessen og Instagram-monsteret

tegneserie/avisstriper
«Nemi 9: Du kommer ikke til å angre»
Lise Myhre
Egmont Comics Nordic
160 sider

tegneserie/avisstriper
«Zelda del 3: Zelda vs. Patriarkatet»
Lina Neidestam
Kartago
134 sider

Nemi og Zelda har mye til felles, men det er enda mer som skiller dem

Det er lett å bli forvirret. Nemi og Zelda handler begge om mørkhårede, skandinaviske unge jenter med feministisk grunnsyn og røtter i motkulturen. Begge seriene handler om å være ung og annerledes, og mye av humoren kommer fra hvordan den aparte hovedpersonen forholder seg til normaliteten. De er begge stripeserier, og begge går i Dagbladet. Begge er store suksesser. Men der stopper også likhetene.

Noen tegneserier er fullstendig tidløse, men Nemi og Zelda er ikke blant dem. Nemi ble skapt av Lise Myhre på midten av 1990-tallet, og vil nok aldri slippe unna å være en tidskapsel for en helt spesiell tid i Oslo da folk gikk på Elm Street, brukte flosshatt og hvit sminke uten å kalle det cosplay, og førte sine alternative livsstiler med inderlig oppriktighet. Den niende Nemi-boken henter striper og historier fra 2006, men hovedpersonen er fremdeles en slacker: Nemi Montoya er arbeidsledig men har alltid penger, og tilbringer livet i sofaen eller på bar. Det er som en episode av «Friends» bare med blekere hud, dårligere vær og Black Sabbath i stedet for The Rembrandts.

Zelda ble på sin side skapt av svenske Lina Neidestam på slutten av 2000-tallet, og har dermed ikke rukket å bli gammel nok til å føles datert. Zelda Steyner er en harsellas med generasjon Y – i denne tredje samlingen møter vi henne som mislykket kunststudine og med en selvutslettende, ubetalt magesårjobb i kjendisblogg. Hun lever i en boble hvor ingenting er flauere enn å «like» sitt eget bilde på Instagram. Hun er stolt av sine feministiske prinsipper, men slipper alle paroler i møte med en manns markerte krageben. Neidestam objektifiserer menn med samme ironiske distanse som landsmannen Charlie Christensen gjorde det i Arne And for tretti år siden. Et tristere eksempel på at tiden flyr skal du lete lenge etter.

Jeg har faktisk hørt Nemi bli avfeid fordi målgruppen er tenåringsjenter, som om det på en måte er en ugyldig lesergruppe. Tvert imot treffer serien rett i hjertet av ungdommelig angst og usikkerhet, og viser dem et ideal som er sterkt og bestemt, som som heldigvis også kan være fjollete. Når serien aldri blir mer enn god nok, er det fordi Lise Myhre har alt for mye respekt for hovedpersonen sin. Nemi får alltid det siste ordet, og har alltid rett når det gjelder. I denne boken er hun fortsatt singel, men når hun senere får kjæreste er det påfallende at han er en perfekt mann, tilforlatelig lik superhelten Nemi leser om i tegneserien «Metalman».

Lina Neidestam har ingen slike illusjoner om sin hovedperson. Zelda er også en sterk og bestemt kvinne, men hun blir i tillegg utstyrt med så mange dårlige sider at hun er ekstremt relaterbar. Har du en lyte, finner du den trolig igjen et sted bak Zelda Steyners hårete legger eller blodskutte øyne. Når Zelda først får seg kjæreste, er det den nedlatende, omvendt klassereisende luksusbohemen Cesar – en mann som utfyller alle hennes negative egenskaper. Neidestam tør å gi de beste replikkene til Zeldas meningsmotstandere. Der Nemi seiler avgårde på en sky av sin egen fortreffelighet, vader Zelda gjennom møkken og gjør seg fortjent til de små seierne som måtte komme.

Tegningene er også en del av helheten. Mens Lise Myhre aldri har utviklet seg spesielt som tegner, er Lina Neidestams strek blitt markant mye bedre siden forrige samling. Den er rundere og mer tiltalende, og den fungerer godt for humoren hennes. Om du er like forstyrret som meg blir du kanskje irritert over at Zelda-boken ikke samler striper kronologisk slik som Nemi-boken gjør, men heller plasserer utvalgte striper i tematiske deler. Er du derimot normal, vil det ikke være noe problem.

Nemi har en dragetatovering på armen, Zelda har feministsymbolet. Tydeligere kan ikke forskjellen illustreres mellom fantasien på den ene siden, og virkelighetens blod, gjørme og dårlige kjellerleiligheter på den andre. Og skal man velge seg en favoritt, velger man gjerne den med flest feil.

Asterix hos pikterne

Skottene er sprø, de

«Asterix hos pikterne»
Jean-Yves Ferri & Didier Conrad
Egmont Kids Media
48 sider
Karakter: 5

Asterix’ nye tegner og forfatter går til jobben med ærefrykt

Det er ikke rart at Asterix har slått uforskammet godt an i Norge. Det er en tegneserie om et folk som er isolert ved kysten, omgitt av en stor og fiendtlig innstilt verden. Asterix er liten, men han har hjelp av noen magiske dråper som gjør ham mektigere enn størrelsen skulle tilsi. Og for virkelig å tvære ut parallellen: en viktig bestanddel i styrkedråpene er petroleum. Når gallerne drar på redningsoppdrag og støter på merkelige skikker og kulturer (toc-toc-toc-de-er-sprø-de), kunne det like gjerne handlet om nordmenns selvbilde.

Nok om det. Vi er alle gallere, og vi er sprø vi også. Nordmenn har kanskje annektert den lille galleren, men i Frankrike er Asterix en nasjonalhelligdom. Ikke bare kulturelt – i en undersøkelse referert av The Guardian i høst kunne 94 prosent av de spurte franskmennene gjenkjenne Asterix’ hjelm alene – men også økonomisk: Albumene har solgt i 350 millioner eksemplarer verden over, og «Asterix hos pikterne» har et opplag på fire millioner. Dette er ikke noe du tuller med, og derfor var det mange som aldri trodde de skulle få oppleve at 86 år gamle Albert Uderzo overlot tøylene til nye serieskapere.

Asterix ble skapt på 1950-tallet av forfatter Réne Goscinny og tegner Albert Uderzo, og sammen lagde de minst ett album i året fra 1961 til 1977. Det siste albumet de lagde sammen var «Asterix og styrkeprøven» (også kjent som «Asterix hos belgierne», selv om det franske nabofolket hadde fått kraftig Toten-dialekt i den norske oversettelsen). Uderzo fortsatte Asterix-serien alene, men det ble stadig lenger mellom høydepunktene. De siste 23 årene har vært ugreie med den lille franske helten, for eksempel vil mange heller la himmelen falle i hodet på seg enn å lese UFO-historien «Det store himmelfallet» om igjen.
Det var klart at Asterix måtte bli ny eller legges ned. Uderzo hadde allerede forsøkt og mislykkes med en modernisering, så etter mye tautrekking og tenners gnissel ble det hentet inn to serieskapere som skulle gi Asterix nytt liv: Jean-Yves Ferri (tekst) og Didier Conrad (tegninger), et par som er veletablerte i Frankrike, men som ikke har gjort seg bemerket her til lands tidligere. Det følger et umenneskelig press med denne oppgaven, og duoen takler det på den eneste sindige måten: De klamrer seg til seriens gullalder med begge hender.

«Asterix hos pikterne» er det første Asterix-albumet på åtte år, og er en klassisk reisehistorie som står godt i seriens ånd. Gallerne har tidligere besøkt både Spania, England, Nord-Amerika, Italia, Tyskland, Belgia, Hellas og Midtøsten, så Skottland stod absolutt for tur. For å hjelpe en ilanddrevet pikter (skottenes stamfedre) blir Asterix og Obelix med nordover over kanalen til et land med sjømonstre, whisky og bråkete skaldetrioer. (Asterix-serien har aldri vært politisk, så alle paralleller du måtte se med den skotske uavhengighetsavstemningen kan avkreftes).
Både historien og humoren føles som klassisk Asterix: Dialogen har et vell av ordspill, anakronismene står tett som bautastein, og de fleste kjente elementene er med – inkludert de evig forlisende sjørøverne. Også tegningene ligger tett opp mot streken til Uderzo, som har hatt mer enn én aktiv finger med i prosessen. Med de klare, flate fargene kan du gjenkjenne dette som en Asterix-historie på flere meters avstand. Håndtverket er med andre ord solid, og alle elementene sitter godt på plass. Det mest radikale grepet Ferri og Conrad gjør, er å la det snø i den ellers så sommerlige gallerlandsbyen.

Franskmennene kan være notorisk beskyttende overfor tegneseriene sine. Serieskaperne Tome & Janry ble formerlig presset ut av Sprint-serien da de forsøkte å gjøre den mer «voksen» på 1990-tallet. Det er tvilsomt om Asterix ville tålt en lignende behandling. Som tegneserie er den en øvelse i nostalgi nesten på lik linje med juleheftene her hjemme, og må behandles deretter. Asterix har fått nytt liv, men «Pikterne» bekrefter at her vil det alltid være år 50 f.kr.

Pop

Kvernet popkultur

«Pop!»
Jason
Jippi Forlag
66 sider
Karakter: 4

Noe å henge opp på veggen

Etter et mislykket gullsmedtyveri vender ranerne Dupond og Dupont seg mot hverandre; Luke og Leia tar t-banen i New York; Louis C.K. venter på grønn mann sammen med døtrene Lucy og Lucy.
Etter nærmere 20 bøker (hvorav én tegneserieroman) tar norske Jason en pust i bakken med denne samlingen av enkeltillustrasjoner. «Pop!» er den jasonske ekvivalenten av å romstere rundt på roteloftet og kombinere det man finner. Boken kan leses som et lite arkiv over inspirasjonskilder, og er en leken omgang med referanser og sitater fra platecovere, filmscener og ikoniske figurer.

En slik samling illustrasjoner kan høres fryktelig akademisk ut, og krever et høyt teknisk nivå for at tegneren i det hele tatt skal kunne slippe unna med det. Setter man først pris på Jasons melankolske spøk med popkultur og blanding av høyt og lavt, er det lett å like «Pop!» også. Det er gøy å se Jason gå løs på Tintins Kaptein Haddock, på dikteren Charles Bukowski og på John Cleese anno Monty Python – men kanskje er det først og fremst de uventede sammenstillingene som fungerer best: Moebius og Krazy Kat, eller Dupond og Dupont som spiller ut scenen fra Tarantinos Reservoir Dogs. Man kan leke referansejeger om man vil, eller lese registeret bakerst i boken.

«Pop!» er et overskuddsprosjekt, vakkert og nøysomt fargelagt, noe for komplettister og innbitte fans. Det er en vakker liten bok, men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at disse tegningene hadde gjort seg mye bedre på veggen min enn mellom to permer.

Goliat

Den misforståtte Goliat

«Goliat»
Tom Gauld
Minuskel
96 sider
Karakter: 6

Tom Gaulds Goliat er en vennlig kjempe som bare vil være i fred

Hvem var Goliat? Bibelens Første samuelsbok forteller oss ikke stort mer enn at han var filistrenes slåsskjempe, og at han hver morgen og kveld i førti dager ropte ut en utfordring til isrealittenes hær: Nedkjemp meg, og vi blir slavene deres. Men om jeg nedkjemper deres slåsskjempe, blir dere slavene våre. Og det er alt vi blir fortalt.

Den skotske serietegneren Tom Gauld har tatt på seg å fylle ut tomrommene, og han gjør det på en minimalistisk, vakker og morsom måte. I Gaulds strek er Goliat en vennlig kjempe; fornøyd med å jobbe med «admin» og papyrusarbeid, og med en aversjon mot voldsomheter. Det er en ambisiøs kaptein som sender ham ut for å utfordre isrealittene – med en smule psykologisk krigføring vil seieren snart være i boks. Hvem kan være dumme nok til å utfordre kjempen Goliat?

Teksten i boken er holdt på et velklingende nynorsk (selv om fraser som «whatever» og «jess» skurrer i ørene i en ellers klassisk fortelling), og er tro mot det som Første samuelsbok faktisk forteller om krigen og det endelige møtet mellom David og Goliat. Gaulds tegninger består av enkle streker med bruntoner. Nattescenene hans er som badet i et magisk lys, mens dagene er like golde som ørkenen rundt filisternes leir. Figurene hans får ikke annet enn øyenbryn til å røpe sinnstemningen sin, men de lykkes likevel i å fremstå som hele personer. Det er ikke egentlig en tegneserie om krig, men heller om ambisjoner og skrupler og ønsket om å leve et rolig liv. «Goliat» er vakker og stillferdig, og bør leses som en meditasjon.

Den store Radio Gaga Bok-Boka

Radio med to permer

«Den store Radio Gaga Bok-Boka!»
Flis (Pseudonym for Øyvind Sagåsen)
Egmont Comics Nordic
176 sider
Karakter: 4

Radio Gaga er en av de mest vellykkede stripeseriene i Norge for tiden. Det er i stor grad takket være oddingen Øyvind Sagåsens talent for å skape en rekke ulike personligheter han kan ha det moro med. Disse jobber alle i den titulære radiostasjonen, og gir muligheter til å ta opp alt fra konspirasjonsteorier via spis-de-rike-humor til småbarnsfellen og kulturkjerringer på psykofarma. At dette er en gjeng som aldri kunne laget en eneste radiosending i virkeligheten, er like lite viktig som at journalisten Tintin aldri ser ut til å skrive en artikkel.

Radio Gaga er den sjette norske stripeserien som blir samlet i bokform i dette formatet (Nemi skiller seg ut med sine små, sorte bøker). Kanskje det er noe av grunnen til at forlaget for første gang eksperimenterer med selve innholdet i stripesamlingen. I stedet for å samle striper kronologisk, består «Den store Radio Gaga Bok-Boka» av utvalgte striper og sekvenser, med vekt på de nyere. Med sin spesialhistorie på elleve sider og redaksjonelt innhold som gir et innblikk i Sagåsens bio- og bibliografi, kan boken minne mer om et typisk humoralbum. Det gjør ikke så mye i seg selv, men femti sider med sekvenser fra Sagåsens gamle serier (Noen som husker «Slikke Mus» fra Pyton?) føles i overkant optimistisk hva gjelder nerdefaktoren til gjennomsnittsleseren.

Det er en god bok med en god serie, men jeg savner at den føles som en virkelig samling, slik de gamle bøkene med M, Eon og Kollektivet gjorde.

Fran

Som en syretripp støpt i fløyel

«Fran»
Jim Woodring
Fantagraphics Books
104 sider
Karakter: 5

Den norske serietegneren Jason har sagt at å gjenfortelle handlingen i en Woodring-historie med ord vil være nokså håpløst. La oss likevel gjøre et forsøk.

Amerikanske Jim Woodring er en av de snåleste vekstene blant dagens serieskapere. De ordløse tegneseriene hans er lagt til en verden kalt The Unifactor, og er en blanding av eksistensialistisk drama, body horror og klassisk Mikke Mus fra 1930-tallet. Alt i Woodrings verden har en betydning, men det blir aldri klart for oss hva den er. Å lese tegneseriene hans er som å ta del i et utenomjordslig religiøst rituale – ingen referanser peker mot noe velkjent, og kunnskapen vi tror vi har om verden er bare delvis overførbar til monstrene og instrumentene vi møter her. Det kan høres slitsomt ut, men Woodrings tegnestil er rund og lekker som farlig godteri, og det ligger en funny animals-stil til grunn som gjør at «Fran» er enkel å forholde seg til.

Mikke Mus-referansen kommer inn i form av den stadig tilbakevendende hovedpersonen Frank: En storkjaket dyrefigur med store sko og hvite hansker som kan være både naiv og ekkelt smålig fra et øyeblikk til det neste. I boken «Dei samlar seg, dyra» (2011) møtte Frank sin sjelevenn, og «Fran» fortsetter historien om de to. Du behøver likevel ikke ha lest forgjengeren for å sette pris på den syke sjarmen i denne boken.

«Fran» er en kjærlighetshistorie, men den er også mye mer. Og kanskje noe litt mindre. Kanskje Jason hadde rett. Ord blir fattige i møte med Woodrings mystiske stillhet.

Rocky facer demonene

Hvem skal trøste curlingbarnet?

«Rocky facer demonene»
Martin Kellerman
Pelikanen forlag
392 sider
Karakter: 4

2000-tallets serie om ingenting

Martin Kellerman har bestemt seg for å skildre livet sitt i tegneserieform, og i prosessen skriver han generasjonsromanen til alle skandinaviske noen-og-trettiåringer. Skjønt dette er ikke en helt korrekt beskrivelse. Kellermans alter ego Rocky tjener seg griserik på å lage tegneserier, og siden han ikke har noen jobb å gå til driver han rundt som et bemidlet og egenrådig curlingbarn. Humoren og gjenkjennelsen kommer av angsten og uroen som ofte ligger i bunn i stripene. Rocky sier han ikke vil at noenting skal skje resten av livet hans, samtidig som han halser avgårde for å fylle tomheten med noe.

Kellerman står i en lang tradisjon av selvbiografiske serietegnere, og selv om han føles ærlig og utleverende er han et vaniljebarn sammenlignet med veteraner som Joe Matt og Chester Brown (som i sine siste bøker skildrer henholdsvis pornoavhengighet og sexkjøp). Slik sett matcher Kellerman ironisk nok bedre den skandinaviske middelklassepsyken – Vi kan gjerne snakke om døden, men gå litt stille i dørene når det gjelder verre ting.

Da Karl Ove Knausgårds forlag Pelikanen ga ut «Rocky & Edith» i fjor, var det noe nytt; Kellerman har tegnet Rocky-striper siden 1998, men ved å samle stripene om et forhåndsdømt kjærlighetsforhold fikk de selvbiografiske stripene en begynnelse, en midte og en slutt. «Rocky facer demonene» mangler en lignende rød tråd, og er mer et opptrykk av striper fra de siste Rocky-bladen. Det går ikke ut over kvaliteten på serien, men det er greit å vite at boken ikke er en kronologisk stripesamling. Det er en bok om en hel masse ingenting, og er sånn sett lett å elske.

Koblinger

Avkoblinger

«Koblinger»
Øyvind Torseter
Cappelen Damm
80 sider
Karakter: 5

Ordløs bok krever at du lager dine egne historier

En butikk hvor du kan kle deg opp som en superhelt. Et omreisende orkester av menn i dyremasker legger ut på turné. Tiden går. Hverdagslige ting skjer. Verden forandres.

Øyvind Torseters nye bok «Koblinger» gir ingen enkle svar, ikke engang på om det er en tegneserie eller ikke. Undertittelen er «13 bildeserier», og det er en nokså konkret beskrivelse  av de ordløse, sidestore illustrasjonene som er delt løst inn i tretten deler. Det er lite tradisjonell historiefortelling i boken, men Torseter er flink til å beskrive stemninger og streken hans har en form for gjennomarbeidet slurvethet som er lett å la seg fascinere av. Han bruker mange ulike tegneteknikker om hverandre, og fargene han bruker er duse og behagelig stemningsskapende. Historiene må leseren ofte selv supplere til tegningene – forslagene mine i starten her er bare slik jeg opplevde to av «bildeseriene». Det kan være du ser noe helt annet. «Koblinger» er illustrasjonskunst satt i system, og om det ikke helt blir en tegneserie, er det nærmere det enn noe annet.

Øyvind Torseter har gitt ut flere bøker av dette kaliberet, og «Koblinger» er en slags oppfølger til «Avstikkere» fra 2008 – en bok som både ble kåret til Årets vakreste, og som fikk den høythengende barnebokprisen Bologna Ragazzi Award. I «Koblinger» finner du flere av figurene hans fra tidligere bøker, inkludert det snåle lille dyret i hettegenser fra boken «Hullet».